tag:blogger.com,1999:blog-92000567832042159092024-03-13T13:16:03.983+01:00Varianter av refleksjonerAnonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.comBlogger123125tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-396714874180144952018-12-25T14:21:00.000+01:002019-01-04T08:54:51.088+01:00Lidenskap og lidelse # 3<h2 class="tr_bq" style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: #666666; font-family: Covered By Your Grace; font-size-adjust: none; font-size: 14.86px; font-stretch: normal; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 700; letter-spacing: normal; line-height: normal; margin-bottom: 7.43px; margin-left: 0px; margin-right: 0px; margin-top: 7.43px; orphans: 2; position: relative; text-align: center; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: uppercase; white-space: normal; word-spacing: 0px;">
<span style="color: #0b5394;"><span style="font-size: 24px;">Socrates! Hvordan kunne du bomme?</span></span></h2>
<span style="background-color: transparent; color: #333333; display: inline; float: none; font-family: "coming soon"; font-size: 14.86px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; line-height: 20.8px; text-align: left; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;">
</span>
<br />
<h3 style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: #333333; font-family: Coming Soon; font-size: 17.4px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 700; letter-spacing: normal; margin-bottom: 0px; margin-left: 0px; margin-right: 0px; margin-top: 0px; orphans: 2; position: relative; text-align: center; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;">
<span style="color: #0b5394;">Lidenskap og lidelse</span></h3>
<h3 style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: #333333; font-family: Coming Soon; font-size: 17.4px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 700; letter-spacing: normal; margin-bottom: 0px; margin-left: 0px; margin-right: 0px; margin-top: 0px; orphans: 2; position: relative; text-align: center; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;">
<span style="color: #0b5394;"> </span></h3>
<h3 style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: #333333; font-family: Coming Soon; font-size: 17.4px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 700; letter-spacing: normal; margin-bottom: 0px; margin-left: 0px; margin-right: 0px; margin-top: 0px; orphans: 2; position: relative; text-align: center; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;">
<span style="color: #0b5394;"><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://1.bp.blogspot.com/-l78qCIf7hjc/XBt9NO_APgI/AAAAAAAACYg/HrToLzFvDbYvRdO4ZZvo-E8MF4h8gFq_wCLcBGAs/s1600/historiskebilder-9.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="900" data-original-width="1600" height="225" src="https://1.bp.blogspot.com/-l78qCIf7hjc/XBt9NO_APgI/AAAAAAAACYg/HrToLzFvDbYvRdO4ZZvo-E8MF4h8gFq_wCLcBGAs/s400/historiskebilder-9.jpg" width="400" /> </a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<a name='more'></a><br />
<a href="https://www.blogger.com/null" name="more"></a></span></h3>
<h4>
Molde Fotballklubb</h4>
Det ble 1987. Molde. Og mitt første møte med virkeligheten som <i>ekte </i>supporter. Molde ble spådd til nedre halvdel av tabellen av media, uten at det sa meg noe. For ifølge de som visste, stemte ikke det (<i>pappa, bestefar, onkel</i>). For Molde hadde et godt lag dette året. Av norsk standard i hvert fall. Et lag med mange spennende spillere og en spillende trener i Åge Hareide, som var tidligere proff i England. Med Jan Berg på høyden av sin karriere. Med Jostein Flo. Kjetil Rekdal. Ulrich Møller og Laffen. Og Neerland da, som kom fra intet og scoret på bestilling. I tillegg til en keeper fra Mo i Rana. Fra Nord-Norge. Som spilte på Molde. Her var alt mulig?<br />
<br />
Og Molde viste seg å være overraskelseslaget i toppdivisjonen i Norge. Fra å være spådd til nedre halvdel av tabellen, så spilte de om gullet. Det var i 1987. Skulle Molde ta sitt første ligagull noensinne. Alt lå til rette for det. Jeg husker stemningen fra byen etter at Molde hadde fått juling av serieleder Moss på Melløs stadion. Det var ingen som hadde troen. Men Molde tok seg sammen over sommeren og spilte seg oppover på tabellen. Bare for å se at det raknet når nervene satte inn under presset mot slutten. Tap for Lillestrøm i nest siste serierunde brakte Moss og Molde side ved side på tabellen. 41 poeng.<br />
<br />
Molde hadde hjemmekamp mot Moss. Molde var i god form. Og rapportene fortalte i ettertid at Molde ikke bare hadde 70 % av spillet, men at Moss bare hadde 3 sjanser på mål. Molde dominerte, men klarte ikke score. Moss scoret på 2 av sine 3 muligheter. Moss vinner 2-0 og blir seriemestere. Molde blir nummer 2. Det året de endelig skulle vinne serien. Men Nils-Arne Eggen og hans menn stod i veien. Alltid Nils-Arne Eggen. Min norske nemesis for fremtiden når fotballen betydde mest, også når det ble nesten for Molde. Alltid Eggen, som med Ferguson i England. Når fotballen var på sitt sterkeste for meg personlig. Det ironiske er at jeg og min yngre bror traff Eggen når vi var på reise til Molde bare noen år senere, og profil som han var ba vi autografen hans. Og min norske fotballnemesis viste seg å være en svært hyggelig mann, som ikke bare skrev autograf, men stoppet og pratet med oss om hvor vi var ifra og hvor vi skulle. Nemesis. Som ikke skulle være det snev hyggelig, var veldig hyggelig. Det stemte liksom bare ikke. Følelser låst i evigvarende konflikt med hverandre er definerende for livet som fotballsupporter har jeg innsett etterhvert. <br />
<br />
Men 1987 står igjen som mitt første møte med lidelsen. Lite visste jeg om at det skulle komme så uendelig mange flere slike øyeblikk. Uskylden var i ferd med å forlate meg. Jeg var 12 år og traff min første fotballmessige nedtur. På det personlig plan. Men jeg tok det med fatning. Det var ikke veldig alvorlig. Molde var laget, men mitt engelske lag hadde enda ikke valgt meg. Men snart. <br />
<br />
De mørke stundene som skulle komme, lå like over horisonten. Jeg levde relativt lykkelig uvitende. Enda. Fotball var enda ikke blitt alvorlig nok til at det satte dype spor. Men i ettertid har jeg innsett at dette var mitt første møte med baksiden av livet som supporter, og det var en relativt rolig start på lidelsen om ikke annet.<br />
<br />
<h4>
1988</h4>
<br />
EM i Tyskland. Jeg var travelt opptatt med fotballspill selv denne sommeren. Men jeg husker sluttspillkampene spesielt, og ikke minst finalen. Mitt lag var på fotballturnering i Harstad, og vi fikk sett kampene på skolen vi bodde på. Det var morsomt. Vi levde og åndet fotball døgnet gjennom. Og for noen navn som deltok i mesterskapet for meg som nå abonnerte på et fotballblad, samlet på fotballkort og fulgte med på en litt annen måte enn tidligere.<br />
<br />
De fantastiske italienske navnene som skulle prege fotballen i lange tider. Walter Zenga, keeperen. Gianluca Vialli. Franco Baresi. Roberto Mancini. Paolo Maldini og Giuseppe Giannini. Roberto Donadoni. Giuseppe Bergomi. Herlige fotballnavn i det jeg skjønte var den aller beste ligaen med Inter, Juventus og Milan. De danske superheltene Preben Elkjær og Michael Laudrup, som begge holdt til i Italia. Tyskerne som skulle danne stammen i Inter de neste årene. Jürgen Klinsmann. Lothar Mattheus. Andreas Brehme. Rudi Völler. Og dribleren Pierre Littbarski. De kjente spillerne fra den ukentlige tv-overføringen fra England. Glenn Hoddle. Bryan Robson. John Barnes. Chris Waddle. Peter Beardsley. John Aldridge. Tony Cascarino. Jeg hadde sansen for Beardsley med sine uegoistisk og smarte bevegelser på banen. Og de kommende idolene som etterhvert skulle spille på det laget jeg fikk et forhold til i Italia, Ruud Gullit, Marco van Basten og Frank Rijkaard. Og mannen med krutt i støvlene, Ronald Koeman. Den mannen kunne skyte. Han ble selve rettesnoren for å trykke til på et skudd i mange år som fulgte. Men av disse var det spesielt Marco van Basten som ble den store helten, og som sammen med Michel Platini og Lothar Mattheus, har vært de spillerne jeg hadde et sterkest forhold til i mine unge fotballdager. Det har vært mange, men disse tre peker seg særskilt ut. Kjenner på melankolien når jeg tenker på dem og minnene vi har delt. <br />
<br />
Mesterskapet i 1988 tok et bakteppe for alle andre aktiviteter i mitt liv nå. Og selv om Italia var min personlige favoritt på forhånd, så ble de raskt vippet av tronen av Nederland og deres herlige fotball. Tyskland var fortsatt Tyskland, og dyktige som de var, så appellerte de ikke til festfotball eller noe magi til at de ble regnet som en form for favoritt for min del. Så når Vest-Tyskland som vertsnasjon tok imot Nederland i semifinalen, var jeg ikke i tvil om hvem jeg holdt med. Drømmefinalen mellom Italia og Nederland var innen rekkevidde. Helt til Italia ikke klarte å knekke Sovjetunionen som jeg fortsatt ikke hadde noe forhold til. Jeg husker at keeperen deres var dyktig, men ikke noe utover det.<br />
<br />
Og slik jeg husker finalen, var det aldri en kamp. Nederland totaldominerte i min hukommelse, og van Basten scoret et av tidenes vakreste mål. Det var et kunstverk. En perle. Et bilde for evigheten. Et maleri. Målet jeg alltid har jaktet etter. Han brukte mesterskapet til å skyte seg inn i mitt fotballhjerte for evig tid. En ny helt var født. Van Basten og etterhvert hans AC Milan. Men Milan var en bare en baksetepassasjer for hva som skulle komme. Når laget mitt valgte meg til en reise i glede, bitterhet, desperasjon og ren eufori. <br />
<br style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: black; font-family: Times New Roman; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; orphans: 2; text-align: left; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;" />
<h4>
Arsenal</h4>
<br />
Høsten 1988 starten en ny sesong i den engelske toppdivisjonen. Det skulle bli en livsendrende sesong for meg personlig, for med ligastarten gikk startskuddet for at mitt lag skulle finne meg.<br />
<br />
Jeg fulgte ikke veldig med på det som skjedde, men hadde fått med meg at Arsenal yppet seg mot det dominerende Liverpool. Et Arsenallag med fremvoksende unge engelske profiler jeg ikke hadde noe bevisst forhold til. Enda. Tony Adams. Paul Merson. David Rocastle. Michael Thomas. Alan Smith. Og jeg tror at det var miraklet på Anfield som var utslagsgivende og hvor jeg innså at jeg var blitt valgt. At min fasinasjon oppstod som en direkte opposisjon mot det dominerende laget. Mot det som alle andre holdt med. At jeg gikk mot strømmen. Og stod alene. Trodde jeg.<br />
<br />
Etter at Arsenal hadde gått gjennom sesongen med et godt grep på Liverpool, så var situasjonen endret før siste kamp. Liverpool ledet tabellen med 3 poeng foran Arsenal. Arsenal hadde fortsatt en mulighet til å vinne ligaen, men det betydde at de måtte slå Liverpool i deres egen festning. Det fryktinngytende Anfield Road og deres imponerende supportere. The Kop. Og Arsenal måtte vinne 2-0. Minst. <br />
<br />
Bare halvannet år tidligere hadde Molde vært i nesten samme situasjon som Arsenal stod i nå. Et lag som på forhånd ikke var en favoritt til å vinne ligaen, men som befant seg 90 minutter unna å gjøre nettopp det. Det klarte de ikke. Resultatet til bortelaget ble 2-0. Nå var rollene snudd, men på en måte ikke. Bortelaget måtte prestere og levere et resultat. Ingen trodde de kunne klare det. Arsenal hadde alt å vinne og ingenting å tape. Det var slik legender ble skapt. Og det var nettopp det som skjedde. Og jeg tror det var det som var den utløsende faktoren. Jeg holdt med Arsenal i denne kampen, og det skulle vise seg å være den første av et livslangt forhold. Denne kampen skulle endre mitt liv. I denne kampen skulle mitt lag velge meg. Og jeg er sikker på at Moldes tap halvannet år tidligere var en utløsende faktor til det. <br />
<br />
Datoen var 26. mai 1989. 4 dager unna mine 14 år. 7 år etter jeg prøvde fotball for første gang på ordentlig. Liverpool var i fryktinngytende form. 24 kamper uten tap på rad. Og de hadde allerede vunnet FA-cupen. The Double var 90 minutter unna ved å ikke tape med 2 mål for Arsenal. Arsenal som hadde tapt 4 poeng på de siste to kampene og hadde plutselig mistet både form og fatning. Arsenal som ikke hadde vunnet på Anfield på 15 år. Liverpool var så erfarne og dyktige, og hadde vunnet tittelen i 1979. I 1980. I 1982 og 1983 og 1984. De hadde vunnet i 1986 og i 1988. Liverpool hadde både selvtillit og selvsikkerhet. <br />
<br />
De var ikke et øyeblikk i tvil om at dette ville de klare. Det var en cupfinale for Arsenal. En cupfinale som Michael Thomas beskrev som at Arsenal lå under 2-0 ved kampstart. Ingen hadde troen på Arsenal, ikke engang Arsenal. Med unntak av George Graham. Selveste forsvarsministeren i engelsk fotball. Graham som satte inn en ekstra forsvarer før kampen for å demne opp for Liverpool, til tross for at Arsenal var laget som trengte å score mål. Og ironien var at det faktisk virket. Liverpool fikk ikke til noe, og Arsenal kontret. Og i det 52. minutt scoret Arsenal med Alan Smith. Og med målet kom spenningen over Anfield. Men kampen gikk mot slutten uten at det forløsende målet kom. På overtid forsøkte Liverpools John Barnes og drible innover på banen, i stedet for å få tiden til å gå. Selvsikkerhet og erfaring kan være en skummel kombinasjon. Barnes mistet ballen. Arsenal fosset fremover. Og Michael Thomas fikk ballen knappe 30 meter fra mål. Et realt og vaskeekte bøttetouch i mottaket, men ballen ramlet på nytt ned i banen hans. Og alt åpnet seg foran han. <br />
<br />
“It’s up for grabs now” ropte kommentatoren inn i mikrofonen. Thomas førte ballen fremover. Forsvarerne stengte korridoren. Grobbelar kom stormende mot han. Tiden stod stille. Alt var stille. Thomas touchet ballen over Grobbelar. Og i mål. Øredøvende stillhet på Anfield. Og Arsenalsupporterne trodde det ikke. Arsenal var seriemestere. Liverpoolspillerne kollapset der de stod. Arsenal hadde klart det umulige. Arsenal hadde vunnet. Både kampen. Ligatittelen. Og meg. <br />
<br />
Men jeg var enda ikke så helfrelst at jeg levde og åndet for Arsenal. Jeg har ikke moden nok vil jeg tro. Født som medgangssupporter? Kanskje det. Men jeg vet at jeg både da og nå har sterke følelser for en underdog. Alltid.<br />
<br />
Ingenting er bedre enn når David slår Goliat.<br />
<br />
Bortsett fra når Goliat er mitt lag da. Selvfølgelig. Her er jeg belastet med et bittert bilde av Nayim og Real Zaragoza fra gammelt av, og Birmingham i nyere tid dessverre. Som sagt - lidelse...<br />
<br style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: black; font-family: Times New Roman; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; orphans: 2; text-align: left; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;" />
------------------<br />
<br style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: black; font-family: Times New Roman; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; orphans: 2; text-align: left; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;" />
<br style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: black; font-family: Times New Roman; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; orphans: 2; text-align: left; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;" />
<br style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: black; font-family: Times New Roman; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; orphans: 2; text-align: left; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;" />
<h3 style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: #333333; font-family: Coming Soon; font-size: 17.4px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 700; letter-spacing: normal; margin-bottom: 0px; margin-left: 0px; margin-right: 0px; margin-top: 0px; orphans: 2; position: relative; text-align: center; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;">
<span style="color: #0b5394;"><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
</span><span style="color: #0b5394;">
</span></h3>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-39216066881250704602018-12-20T13:30:00.000+01:002018-12-26T00:26:33.235+01:00Lidenskap og lidelse # 2<h2 class="tr_bq" style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: white; color: #666666; font: bold 14.85px "Covered By Your Grace"; letter-spacing: normal; margin: 0.5em 0px; orphans: 2; position: relative; text-align: center; text-decoration-color: initial; text-decoration-style: initial; text-indent: 0px; text-transform: uppercase; white-space: normal; widows: 2; word-spacing: 0px;">
<span style="color: #0b5394;"><span style="font-size: large;">SOCRATES! HVORDAN KUNNE DU BOMME?</span></span></h2>
<h3 style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: white; color: #333333; font-family: "Coming Soon"; font-style: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-ligatures: normal; letter-spacing: normal; margin: 0px; orphans: 2; position: relative; text-align: center; text-decoration-color: initial; text-decoration-style: initial; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; widows: 2; word-spacing: 0px;">
<span style="color: #0b5394;">Lidenskap og lidelse</span></h3>
<h3 style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: white; color: #333333; font-family: "Coming Soon"; font-style: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-ligatures: normal; letter-spacing: normal; margin: 0px; orphans: 2; position: relative; text-align: center; text-decoration-color: initial; text-decoration-style: initial; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; widows: 2; word-spacing: 0px;">
<span style="color: #0b5394;"> </span></h3>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://2.bp.blogspot.com/-S0iZV5mr8Dc/XBto5xwO9FI/AAAAAAAACYY/NyB66yQEY6I-xhCWScHIC993LYnNNI6mQCPcBGAYYCw/s1600/platini_maradona.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="360" data-original-width="480" height="240" src="https://2.bp.blogspot.com/-S0iZV5mr8Dc/XBto5xwO9FI/AAAAAAAACYY/NyB66yQEY6I-xhCWScHIC993LYnNNI6mQCPcBGAYYCw/s320/platini_maradona.jpg" width="320" /></a></div>
<h3 style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: white; color: #333333; font-family: "Coming Soon"; font-style: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-ligatures: normal; letter-spacing: normal; margin: 0px; orphans: 2; position: relative; text-align: center; text-decoration-color: initial; text-decoration-style: initial; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; widows: 2; word-spacing: 0px;">
<span style="color: #0b5394;"><a name='more'></a></span></h3>
<h4 style="text-align: left;">
<span style="color: #351c75;"><span style="font-size: large;"> </span></span></h4>
<h4 style="text-align: left;">
<span style="color: #351c75;"><span style="font-size: large;">Glede og uskyld</span></span></h4>
<br />TV var NRK. Ikke 1 eller 2 eller 3. Ikke TV2 eller TV3 eller andre kanaler. Det var NRK. Og på lørdagen var det tippekamp. Det var da og kun da. Skulle du se mer fotball, kunne du dra til byen og se på ett av byens to lag som holdt greit følge med divisjonene.<br />
<br />
Skulle du ha mer enn det oppsøkte du den lokale arenaen og bygdas lokale A-lag. Ekte fotball. På ordentlig. Taklinger hvor du hørte det smalt. Knotter mot grusbanen. Tunge steg med høye lyder fra store og tunge menn. Lyden av ballen som treffer stolpen. Blod og skitt. Banneord en bare kunne drømme om. Voksne menn som kranglet og kjeftet på hverandre. Ekstrem glede over scorede mål. Nydelige nordnorske gloser fra sidelinja. Pølse med brød i pausen. Fotballeksperter fra bygd og by som ikke holdt igjen meningene sine. I motgang vel og merke. Dørgende stillhet ved mål i mot. Regn. Sol. Gjørme. Blod. Gule kort. Røde kort. En dommer som sjelden fikk gleden av å høre at han kunne det han holdt på med. En dommer som neppe ville gjort det samme valget to ganger.<br />
<br />
Det var sansemessig helt fantastisk. Det hadde alt. Det var en levende action-film. Og du stod bare knappe 2 meter unna. Alltid. <br /><br />Og vi gikk på kamp. Det var et møtested. Det var plassen det skjedde. Lokalt var det fascinerende å stå i ring rundt banen og se på fotballen utspille seg. Men stadion i byen var stor og magisk. I byen. Det var med kribling i magen vi var på kamper der. Som regel som passasjer med bestefar. Det var stort. Virkelig stort. Å måtte gå gjennom et telleapparat med billettsalg. Det var profesjonelt. Internasjonalt. Magisk.<br />
<br />
Men ingenting var større enn sommerferiene i Molde og A-lagskamper på Molde Stadion. I den øverste divisjonen. I <i>eksotiske </i>Molde. Det ble ikke større enn det. Med helter som Jan Berg, Ulrich Møller, Åge Hareide og Stein Olav "Laffen" Hestad. Landslagsspillere. Personligheter og talenter det ble skrevet om i nasjonale medier. TV-dekning av kampene til Sportsrevyen. Det var magisk, og det var sommerens høydepunkt og noe jeg levde på til langt ut i mørketiden i nord.<br />
<br />
Fotball var ikke blottet for penger i gamle dager, men det kostet ikke mer enn at <i>hvermannsen </i>kunne gå på kamp uten å forsake andre økonomiske gjøremål den helgen eller måneden. Lokalfotball i alle bygder hadde A-lag og sine lokale helter. De store klubbene fristet med spill (ikke penger) til de med det største talentet, men det var tilbud til alle uansett hvilken kategori av terningkast eller mangel på sådan, du tilhørte. Det var noe å strekke seg etter.<br /><br />
<h4>
1982</h4>
<br />Året var 1982. Jeg var 7 år når sommeren traff. Jeg var en kort sommer unna min første skoledag. Og jeg begynte <i>på </i>fotball. På ordentlig. Beisfjord Idrettslag miniputte 7 år. Jeg var klar, trodde jeg. Lite visste jeg om hva som skulle treffe meg. Det traff ikke hardt og brutalt, men sakte krøp det under huden på meg. Sakte ble vi avhengig av hverandre. Eller egentlig ikke. Det er veldig ensidig egentlig. Fotballen gir deg mer skuffelser og nedturer enn glede og rusende oppturer. Men de oppturene. De gledene. Du venter så intenst. Du investerer så hardt. I følelser og lidelse. Og det er så forløsende når oppturene endelig treffer at du lever på dem lenge. En opptur svever over det ene slaget i ansiktet etter det andre.<br />
<br />
Fotball er ikke for pyser, du må tåle juling. Ikke minst som supporter. Og ikke bokstavelig juling, men verbalt og psykisk. Du lærer ganske fort at det er den med den største kjeften som får de poengene som verken kampen eller laget ditt klarte. Du kan være så usaklig du bare vil, bare du roper høyest. Det handler ikke om logikk, om hva som egentlig skjedde, saklige diskusjoner - det handler om irrasjonalitet og og <i>trumpianske </i>uttalelser, med et mål for øye - det siste ordet, uavhengig av om du tapte 8-2 eller dro i land en syltynn “<i>One-nil to the Arsenal</i>”. <br /><br />Men det var 1982. Og det var VM den sommeren. I Spania. Fortsatt et sagnomsust land langt borte. Syden var eksklusivt og <i>coolt </i>i de dager. Det var ikke for de mange. Spesielt vi som bodde i Nord-Norge. Det ble for dyrt og det var ikke for barn. Men Spania hadde VM. Og jeg hadde alt annet enn et sterk forhold til det. Jeg antar det ble sendt på tv, men jeg husker ikke. Jeg klarer å huske en ting veldig sterkt fra det mesterskapet. Paolo Rossi. Mannen som hadde skutt Italia til verdensmester. Toppscoreren. Spissen. Gli Azzurri. Italia. Det sagnomsuste landet langt borte som virkelige kunne spille fotball. Landet som var formet som en fot som sparker en ball. Det var som om det var forhåndsbestemt at verdens beste fotballag var en land som så ut som en fot som sparker en ball. En rar ball riktignok, men fotball er fantasi om ikke noe annet.<br />
<br />
Også Paolo Rossi da. Et navn som ruller av tunga. Smak på det. 7 år og i en internettløs verden. Paolo Rossi. Det er eksotisk og mystisk. På løkka deklarerte jeg tydelig at jeg var Paolo Rossi. Han ble min første helt. I navnet. På grunn av navnet. Og at han var målscorer. <br /> <br />Jeg var så glad for at Italia vant og at Vest-Tyskland ikke gjorde det. Uten at jeg visste hvorfor. Men Vest-Tyskland med sin gale keeper. En keeper som nesten drepte en franskmann jeg aldri hadde hørt om og heller ikke brydde meg særlig om. Men det Schumacher gjorde, og det gjør en bare ikke. Det visste jeg. Hadde jeg fått fortalt i hvert fall. Og selv om jeg ikke aner om jeg fikk se bildene da eller om det var kommet senere. Men jeg har også vært en <i>liten gryte med ører</i>, og jeg skjønte at en holdt ikke med Vest-Tyskland. Og uten mer grunn enn det, var starten på et anstrengt forhold til en fotballnasjon født. Til tross for at det var en nasjon med profiler som likevel skulle bli mine helter. Men det ville ta mange år før jeg anerkjente landet som en attraktiv fotballnasjon på landslagsnivå. Det skjedde først i 2006, under VM i nettopp Tyskland. Da jeg var blitt <i>voksen </i>og satte pris på laget som helhet og fotballen de representerte, ikke bare enkeltspilleren.<br />
<br />
Men VM i 1982 ble spilt i relativ stillhet såvidt jeg klarer å huske. Italia vant. Jeg hadde hørt om land som Argentina som hadde vært verdens beste lag med en spiss som het Mario Kempes. Og i 1982 debuterte Maradona i VM-sammenheng. Han var visstnok god, men det visste jeg fint lite om egentlig. Men i 1982 gjorde han noe som jeg fikk sett på tv på ett eller annet tidspunkt. En av få scener jeg vet at jeg husker fra akkurat det mesterskapet. En grisete takling mot Brasil som ga han rødt kort, som jeg knapt visste hva var da. Maradona. En spiller jeg skulle ha et sterkt forhold til bare noen år senere og i lang tid etter det. Og Brasil husker jeg på grunn av spillerne med sine kunstnernavn. De hadde bare sine korte og magiske navn. Zico. Falcao. Junior. Socrates. Eder. Tyskland hadde Karl-Heinz Rummenigge. Frankrike med Alain Giresse og Michel Platini. Alle med navn som var skapt for løkka, men Rossi, målmaskinen fra Italia, var mannen alle var når de kom på løkka. Zico var også populær, og jeg tillot meg å være han når vi skjøt straffer. Ellers var det de store gutta som fikk være Zico. Men det ville få en brå slutt i 1986. Du bommer ikke på straffe og forventer å fortsatt få være en straffeskyter på løkka i ettertid. Men hvem visste vel hva fremtiden bringer.<br />
<br />
Og hvordan kunne du bomme da Socrates? Du knuseren av illusjonen om et Brasil som ikke kunne tape.<br />
<br />
Men med behov for å være litt annerledes fikk jeg en dragning mot det franske gjennom Michel Platini og Alain Giresse - navn som var like mystiks og rullet av tunga som Rossi. Giresse var ikke en notorisk målscorer, det var uttalen på navnet som var magisk. Alææin Sjiress. Akkurat som Sammy Lee - navnet - det eneste magiske med mannen. Men Platini skulle bli den store helten etterhvert - jeg visste det ikke da. Men med slepen teknikk, med øye for mål, med et fantastisk navn og ikke minst og det aller viktigste; med drakten hengende løst utenpå shortsen. Cool og laidback. Michel Platini ville bli det store idolet, men han trengte litt tid på seg for å virkelig komme under huden min. Som med barna i dag var det mediabildet som skapte helten, og helten er han som scorer målene. Stjernen. I medias øyne, og dermed i lett-påvirkelige barnesinn også. <br /><br />VM i 1982 åpnet en dør som aldri skulle bli stengt igjen. I hvert fall ikke helt. Og alt startet med Paolo Rossi. Superspissen. Toppscoreren. Navnet. <br /><br />
<h4>
1984 </h4>
<br />EM i 1984 i Frankrike var fortsatt for tidlig for meg til å klare og følge med på. Men jeg begynte å bli godt kjent med navn på gode spillere nå. Jeg, som alle andre på min alder, var ekstremt lett påvirkelig når det kom til navn på spillere. Og som nevnt tidligere, var det navnet som gjaldt. I hvert fall for min del. Rossi var ute av nyhetsbildet. Jeg kjente godt til navnene i Liverpool og Manchester United. Men mesterskap er fødselen til nye helter. Glimtvise bilder fra tv som skaper udødelige legender i et barnesinn.<br />
<br />
Frankrike vant. Og jeg satt igjen med barndommens store idol. Michel Platini. Du ble bare ikke coolere enn Platini. Ufattelig god. Dribler og scorer mål. Og drakten hengende utenpå shortsen. Det var meg. Jeg var han. Jeg har <b>aldri</b>, gjennom alle mine kamper, hatt drakten innenfor shortsen. Når verdens beste fotballspiller ikke hadde det, så var det ingen som kunne forvente at jeg, som var Platini hver gang jeg fikk på meg fotballsko, skulle gjøre det. Lederen av Les Bleus. Med draktnummer 10 i tillegg.<br />
<br />
Og av en eller annen merkelig grunn har jeg ikke fått med meg Danmarks prestasjon under EM i 1984, men bare to år senere skulle jeg få et nært forhold til flere av landets spillere. Det var også en fremvoksende generasjon av tyske spillere som skulle spille et nært forhold til mine personligheter på løkka i tiden som kom, men jeg hadde et veldig snevert fokus etter 1984. Jeg hadde min gryende helt. Jeg hadde mine navn. Jeg hadde nok personligheter til å bære meg de neste årene. Jeg hadde Frankrike.<br />
<br />
Men jeg hadde ikke blitt valgt ut av et lag.<br />
<br />
Det føltes som om jeg var en av de som stod igjen til sist ved utvelgelse av laginndeling i gymtimen. <br /><br />
<h4>
1986 </h4>
<br />Også kom det endelig. Tidenes VM. 1986 i Mexico. Og det traff meg rett i den beste alderen for mottakelighet og lett-påvirkelighet. Det var som <i>The Perfect Storm</i>. Alt kulminerte på samme tid i ren magi. Jeg var 11 år. Det kunne ikke bli bedre. Jeg skal ikke si jeg husker alt, men når det kommer til de store mesterskapene, så er det definitivt det jeg husker best og mest fra. Det var kanskje det gyldne øyeblikket for meg akkurat det året.<br />
<br />
Jeg var fortsatt uten lag. Men jeg hadde mine landslag. Først og fremst Frankrike, og indoktrinert som jeg var, England. Men jeg visste at du følger med på magiske Brasil. Og det var en haug med herlige overraskelser i tillegg. <br /><br />Maradona. Diego Armando Maradona. Med Guds Hånd i tillegg til et guddommelig dribleraid mot England og Gary Lineker, mesterskapets toppscorer. Maradona. For et ubeskrivelig fantastisk fotballnavn. Og for en spiller han var før det raknet fullstendig. Brasil med alle sine fantastiske navn; Zico, Socrates, Careca, Branco med krutt i støvlene. <i>Joga Bonito</i>. Det liggende saksesparket til Mexicos Negrete. For et mål. For et mesterstykke. Fy fan for et kunstverk.<br />
<br />
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi gjorde vårt beste på å kopiere det kunststykket. I all ulovlighet på gressplenen til foreldrene mine. Den samme gressplenen som uforståelig nok var fredet for fotball i de dager, men som de siste 15 årene har vært et utendørs toalett for husets hund. Du snakker om forskjellsbehandling og manglende forståelse. Enhver forelder må skjønne at du kan ikke kopiere Negrete kunststykke på grusbanen uten potensielt fatale konsekvenser. Det er nesten en straffbar handling i neglisjering av barns behov. Og vinduene var trygge, da vi brukte plastball til slike kunstneriske øvelser. Jeg klarer ikke forstå den begrensningen i dag heller. Det var en gressplen. Utendørs. Med en plastball. Barfot. <br /><br />Også var det danskene da, med Michael Laudrup og ikke minst, Preben Elkjær. Elkjær. En øldrikkende og røykende dansk superspiss. Det blir ikke mer poetisk enn det. Med instinkt for mål og en vinnervilje som få kunne matche. Og danske rooligans som en kontrast mot engelske hooligans. Dansk dynamitt som sprengte Uruguay i fillebiter, dynamitt som blåste bort både maskinelle tyskere og rødfjesete skotter i gruppespillet. Utrolige 9 mål på 3 kamper. Også ble gruset så til de grader mot den spanske gribben Butragueno og hans Spania i første sluttspillskamp. Gribben scoret 4 mål, danskene slapp inn 5 og svarte med bare 1. Vi satt sjokkskadet tilbake og konstaterte at Danmark reiste hjem. Outsideren. Broderfolket. Danmark.<br />
<br />
Men Brasil imponerte. Frankrike imponerte. Og Sovjetunionen overrasket meg stort, mest fordi jeg ikke visste at de spilte fotball engang. Argentina var inspirerte. Og Tyskland gjorde det de måtte. Det samme gjorde Italia. England var England, men de kom seg videre på en ikke overbevisende måte. Men danskene da. Her var scenen pyntet for mulige mirakler. Helt til det ikke var det lengre. For når sluttspillet startet ble danskene snudd og sendt på dør. Sovjetunionen kom til kort. England skrudde opp tempoet og spillet stemte. Skulle det bli England nå? Den tyske maskinen kvernet videre, og Frankrike tok seg av Italia med sin <i>catenaccio</i>. Dette var angrepsfotballens mesterskap.<br />
<br />
Brasil herjet og Argentina gjorde det de måtte. Det var duket for et drømmeoppgjør i kvartfinalene hvor Argentina brukte Maradonas guddommelighet til å bokstavelig talt håndtere England. Et England som hadde potensiale, men som bare ikke virket i mesterskap. Verken da eller senere. Tyskerne som straffesparket seg forbi vertsnasjonen. Overraskelsen Belgia gjorde det samme mot et Spania som vi trodde hadde funnet oppskriften på mål igjen.<br />
<br />
Også den største kampen av dem alle. Tidenes kamp?<br />
<br />
<b>Frankrike mot Brasil</b>. Platini mot Zico. Tigana mot Socrates. Totalfotball mot sambafotball. Og for en kamp det var. Den er brent fast på netthinna. Og selv i dag er det kampen jeg skulle ønske aldri sluttet. Det var så urettferdig med en vinner. Begge skulle gått videre. Dette skulle vært finalen. 1-1 etter ekstraomganger. Og en fantastisk fotballkamp. Zico ble byttet inn mot slutten av andre omgang, Brasil fikk straffe, Zico var selvskrevet, men bommet. Brasils legendariske nummer 10 på tampen av sin karriere. Han bommet. Og kampen ebbet ut i uavgjort etter full tid. Og resultatet stod seg. Det måtte avgjøres på straffespark. Og jeg var så nervøs. Helten med resten av Frankrike mot magiske Brasil.<br />
<br />
Det begynte med Socrates. Sikkerheten selv. Nonsjalant som ingen. Lang, hengslete, avslappet og cool. Spaserer rolig mot ballen for å tuppe den i mål, som han gjør. Men bommer. Han bommer. Eller riktigere; Joel Bats redder. Mesterlig. Han bokser ballen over målet mens han slenger seg. Fantastisk redning. Frankrike scorer. Brasil gjør det samme. Det står 3-3 etter fire brasilianske straffer hvor både Zico og Branco har scoret. En oppreisning for Zico etter missen i ordinær tid. Frankrike skjøt en straffe i stangen, tilbake i ryggen på keeper og i mål. Det er helt utrolig hvor mange hendelser som hver for seg vill vært fantastiske, som nå inntreffer i en og samme kamp.<br />
<br />
Men nå er idolet neste skytter. Platini. Og Frankrikes fjerde straffe. Kald og rolig går han frem til ballen. Det oser av selvsikkerhet. Dette kan han. Han løfter opp ballen. Og for et ikonisk bilde som har brent seg fast på netthinnen til all tid. Han kysser fotballen og plasserer den ømfintlig og vakkert på gresset. Tar tilfart. Løper mot ballen. Også går alt i sakte film. Platini treffer ballen. Jeg har armene på vei over hodet, og på vei opp i stående stilling for å slippe jubelen løs. Før jeg fryser i et stillbilde, halvt oppreist med armene hengende uten mening rett frem i lufta. Gravitasjonen treffer tungt, og jeg synker ned på kne med armene hengende løst ned langs siden på kroppen. Han blåser ballen over mål. Skikkelig over mål. Jeg var i sjokk. Hjertet brast umiddelbart. Hvordan kunne han gjøre det mot meg? Nummer 10. Mr. Cool. Han skyter over. Over. Og Brasil kan legge press på Frankrike nå før den siste grusomme femte straffen. Og de bommer. Jeg er matt. Alle følelser en menneskekropp kan kjenne på raser gjennom kroppen.<br />
<br />
Brasil bommer. Også er det Frankrike igjen. En legende skal bli født. Luis Fernandez, et navn for morgendagens fotballøkke går frem til straffemerket. Han smeller ballen i mål og raser avgårde for å feire. Brasil er ute. Frankrike er videre. Jeg husker det så tydelig. Fernandez og Tigana i hoppende gledesdans. Platini sitter på knærne med armene åpne, og Fernandez stormer inn i dem. En fantastisk omfavnelse sittende på knærne. Frankrike har slått ut Brasil.<br />
<br />
Mitt hjerte blør for Brasil og jeg er i en forherligende tilstand for Frankrike. Det er så konfliktfylt at jeg vet ikke hvordan fot jeg skal stå på. Latter og tårer i en nydelig gledesfylt og hjerteskjærende trist symfoni.<br />
Det er fotbll som det skal være, som jeg husker det sterkest. Ren glede og fortvilelse hånd i hånd. Men det er ekte. Det er så ekte. Og det var høydepunktet. Ikke i VM, men i den uskyldige gleden over fotball. Den perfekte alderen for meg til å ta imot alle disse impulsene helt ukritisk, som at Maradonas hånd mot England bare ble en fotnote sett mot dribleraidet i samme kamp, og ikke minst den lille David mot den store Goliat i finalen. Ballkunstneren mot maskinen. Det var min fortolkning av det. Jeg var åpen for alt som var herlig med fotballen da. Alt hadde kuliminert til dette VM. Angrepsfotballens dans i Mexico. Og Socrates som bommet på straffe. Det siste husker jeg spesielt godt. Min helt bommet også, men de vant. Det er det som teller. Men Socrates ble begynnelsen på slutten av uskyldens tid. Barnelegen som knuste barnlige drømmer om uovervinnelighet. Mannen som med sin straffemiss bidro til at jeg for første gang kjente på alle de sterke følelsene fotballen kan fremtvinge, og med det knekte uskyldighetens tid. <br /><br />Maradona slo Belgia i semifinalen og dro med seg Argentina til finalen. Tyskland slo ut Frankrike etter mål av Rudi Völler og Andreas Brehme. Den første er en spiller jeg mislikte, den siste en spiller jeg skulle like. Völler for meg ble ansiktet på hva jeg følte om tysk maskinfotball. Usympatisk, men gode. Det var umulig å like dem, det var umulig å ikke være redde for dem. De slo ut Frankrike. Og en spiller som Lothar Mattheus posisjonerte seg for meg. Med tunge skudd og strøkne pasninger. Dette var et bekjentskap som skulle få konkurrere med andre helter i tiden som fulgte. Men jeg var enda i rus etter kvartfinalen og husker svært lite fra denne kampen. Kun frustrasjonen. Sinnet mot tyskerne. Men Frankrike gikk videre til å vinne tredjeplassen etter en målrik kamp mot nabolandet Belgia. Tredjeplassen er et antiklimaks uansett hvordan en ser på det, men Frankrike viste seg fra en bedre side enn i semifinalen. Det er nesten som om det hadde ladet ut de også. Finalen var tross alt spilt og vunnet. Hvorfor fortsette da? <br /><br />Også var det finalen da. Maradona og Argentina. Og Argentina kjørte over Tyskland. 2-0 og full kontroll. Trodde alle. Til det var 15 minutter igjen. Og på 5 minutter hadde tyskerne snudd opp ned på alt, og gjort 2-2. Det er 10 minutter igjen. Og jeg er nesten knust. Først tar de Frankrike, og nå knekker de Maradona. Den tyske maskinen har funnet rytmen, nå er det over. Tyskland blir å vinne. Det var ikke sånn det skulle ende.<br />
<br />
Og det var det heller ikke. Det var nesten som om det var bestemt på forhånd. For etter en nedtur som skulle knekket hvem som helst, så reiser Argentina seg og scorer bare 3 minutter etter at ledelsen deres var borte. Og det står seg hele veien. Argentina vinner 3-2. Maradona er verdensmester. Verdens beste. Men får ikke det ene målet i finalen som han manglet for å bli toppscorer sammen med Lineker.<br />
<br />
Og kanskje var det rettferdig gitt at et av målene hans var litt tvilsomt for de som ikke er like sterke i troen som det katolske Sør-Amerika. En symbolsk seier for engelskmennene - en av mange fattige trøster de har klamret seg til i mitt fotballiv. En krystallklar hands som for all ettertid ble kjent som Guds hånd. Det var meningen at Argentina skulle vinne. Universet ville det slik. Maradona. Den lille ballmagikeren.<br />
<br />
1986 hadde alt. Et idol som gikk mot slutten av sin karriere, og en liten ballkunstner med verden for sine føtter. Lite visste vi at den ene ville vise seg gjennomført korrupt, og den andre en kokainjunkie etter som årene kom og gikk.<br />
<br />
Men vi vil alltid ha 1986 uansett. Året vi virkelig forankret et livslangt vennskap med sterke minner. <br /><br />--------------------<br /><br /><br /><br /> <br />
<h3 style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: white; color: #333333; font-family: "Coming Soon"; font-style: normal; font-variant-caps: normal; font-variant-ligatures: normal; letter-spacing: normal; margin: 0px; orphans: 2; position: relative; text-align: center; text-decoration-color: initial; text-decoration-style: initial; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; widows: 2; word-spacing: 0px;">
<span style="color: #0b5394;"> </span></h3>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-55686529890380283332018-12-20T10:59:00.001+01:002018-12-20T11:01:31.693+01:00Lidenskap og lidelse # 1<h2 class="tr_bq" style="text-align: center;">
<span style="color: #0b5394;"><span style="font-size: x-large;">Socrates! Hvordan kunne du bomme?</span></span></h2>
<h3 style="text-align: center;">
<span style="color: #0b5394;">Lidenskap og lidelse</span></h3>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://3.bp.blogspot.com/-rq95g2Ol6Ak/XBtgu9y_3qI/AAAAAAAACYE/JkKG-g5UXDkmV4qMzgNim8F-cG91pk9QQCLcBGAs/s1600/platini_penalty_kiss.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img alt="https://www.fifa.com/worldcup/matches/round=714/match=440/photos/index.html" border="0" data-original-height="540" data-original-width="960" height="225" src="https://3.bp.blogspot.com/-rq95g2Ol6Ak/XBtgu9y_3qI/AAAAAAAACYE/JkKG-g5UXDkmV4qMzgNim8F-cG91pk9QQCLcBGAs/s400/platini_penalty_kiss.jpg" title="Popper Foto" width="400" /></a></div>
<div style="text-align: center;">
<blockquote>
<div style="text-align: center;">
"When I was a kid and played with my friends, I always chose to be Platini. I let my friends share the names of my other idols between themselves."</div>
</blockquote>
</div>
<div dir="ltr" style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: black; font-family: Times New Roman; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; line-height: 28.8px; margin-bottom: 12px; margin-left: 20px; margin-top: 8px; orphans: 2; text-align: center; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;">
<span style="background-color: #f9f9f9; color: black; font-family: "quot"; font-size: 12.66px; font-style: italic; font-variant: normal; font-weight: 400; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;">—Zinedine Zidane—</span></div>
<div dir="ltr" style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: black; font-family: Times New Roman; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; line-height: 28.8px; margin-bottom: 12px; margin-left: 20px; margin-top: 8px; orphans: 2; text-align: center; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;">
<span style="background-color: #f9f9f9; color: black; font-family: "quot"; font-size: 12.66px; font-style: italic; font-variant: normal; font-weight: 400; text-decoration: none; vertical-align: baseline; white-space: pre-wrap;"></span></div>
<a name='more'></a><br />
<h4 style="text-align: left;">
<span style="color: #351c75;"><span style="font-size: large;">Forelskelse?</span></span></h4>
<h4>
</h4>
Jeg har bestandig innbilt meg at mitt første møte med fotball startet som en forelskelse. Irrasjonelt og altoppslukende. Intenst og poetisk. Men ved nærmere ettertanke innser jeg at det kanskje ikke var helt sånn det var.<br />
<br />
Det blir nok mer riktig å si at det var et vennskap som utviklet seg som følge av omstendigheter. Nølende og usikkert. Kontaktsøkende, men beskjeden. Jeg vil påstå at jeg og fotball ikke valgte hverandre bevisst, men at det bare ble sånn. Var vi ment for hverandre? Det er vanskelig å svare på. Men jeg vil trekke paralleller til min første skoledag, og mitt første møte med mine klassekamerater. Nye venner som skulle følge meg hele livet i variert grad, noen fjerne, andre nære. Et første møte med mennesker som skulle danne basisen og grunnlaget for evige vennskapsbånd i en eller annen form.<br />
<br />
Det er egentlig en kontekst som passer godt da mitt første møte med fotballen sammenfalt med mitt første skoleår. Jeg var 7 år. For sånn var det da. I hvert fall i min bygd. Skolealderen var altså felles for alle, men fotballen var forbeholdt første skoleår og oppover. Og med barneidrett i fokus tidlig på 80-tallet, så var fotball også utelukkende en sommeraktivitet.<br />
<br />
Mitt forhold til fotball i de unge uskyldige dager var mildt sagt nølende. Jeg var usikker på hva denne idretten var og jeg hadde virkelig ikke grunnferdighetene som et naturlig fundament å bygge på. Jeg var ganske enkelt ikke et umiddelbart balltalent. Og jeg husker med gru hvordan jeg skulle forsøke og føre ballen sikk-sakk mellom kjegler og fremstå som om jeg hadde kontroll på ballen. Bare for å bli veldig avslørt på mine begrensede ferdigheter og kontroll. Ikke kom jeg fra en særskilt fotballfamilie, selv om vi ikke var helt uten ferdigheter og en form for talent. Men fotball stod i det minste sterkt som emosjon om ikke genetisk i familien.<br />
<br />
Som et første møte oppdaget jeg at jeg ikke var venn med ballen og ballen var ikke venn med meg. Vi hadde så vidt hilst på hverandre før, men det var ikke noe umiddelbart godt vennskap og det var <i>langt ifra kjærlighet ved første spark</i>. Jeg hadde vært for liten til å favne om løkkefotball enda, så det var tilfeldig spark av ball i hagen som gjaldt frem til da.<br />
<br />
Men selv om det var skummelt og knøvlete, selv om jeg var skremmende lite komfortabel i situasjonen, så var det noe der. Det er vanskelig å sette ord på det, men det var en gnist av noe kjent, av noe magisk, av noe mystisk, av noe spennende og av noe nytt. Det var noe, men jeg visste ikke helt hva. Men det var nok til å trigge interessen og til å følge etter for å finne ut mer.<br />
<br />
Det var starten.<br />
<br />
<h4 style="text-align: left;">
<span style="color: #351c75;"><span style="font-size: large;">Utakknemlig kjærlighet?</span></span></h4>
<br />
Fra mitt første usikre spark på ballen, har fotballen alltid vært meg nær. Jeg vil beskrive det som en slags <i>utakknemlig kjærlighet</i>. En slags avhengighet og lidenskap som vanskelig lar seg forklare eller for den saks skyld beskrive. Det er noe som må føles. Og enten har du de følelsene i deg eller så har du det ikke.<br />
<br />
Over tid har det utviklet seg til et bunnsolid vennskap. Vi har ikke samme dialogen i dag som vi hadde før. Men vi er godt kjent med hverandre, vi er trygge på hverandre og vi har en felles fortid som gjør oss bundet til hverandre for livet. Vi kan ha lange fravær, men tar opp tråden som om sist vi møttes var i går. Hver eneste gang. Et vennskap for livet. På godt og vondt.<br />
<br />
Fotballen er blitt endel av blodsirkulasjonen, og selv om jeg prøver å distansere meg noe nå i voksen alder, kommer den alltid tilbake. Jeg klarer aldri å slippe ballen helt. Den truer alltid i bakrom. Presser høyt og med stor intensitet. Men det ble litt <i>mye </i>etterhvert. Og nå merker jeg at jeg nærmer meg faretruende klisjeen om at alt var bedre før, noe som er et sikkert vårtegn på at jeg har forlatt ungdommen. Men personlig har det føltes som om at selve magien er fraværende. Om det er en følge av sportens dreining mot helårlig og døgnkontinuerlig og at vi lever i et informasjonssamfunn, eller at jeg er blitt voksen og lever under konstant press av tidsfellen og kravene til å leve opp til forventninger som legges på deg som en aktør i samfunnet, kan jeg ikke svare på .<br />
<br />
Men jeg tror jeg har mistet uskyldens barndom gjennom teknologisk utvikling med tilhørende tilgjengelighet og min økende alder, samt at nærheten til magien ikke lengre er like utenfor husdøren lengre. Det var noe spesielt med å få nyheter via tekst-TV. Sniklese på baksiden av engelske aviser på Narvesen, flere dager etter kampen var spilt. Kjøp av aviser og magasiner for å klippe ut bilder og artikler. Men jeg følger likevel med på det aller meste av det som foregår i fotballens verden. Litt i det skjulte på daglig basis. Og veldig selektivt. Jeg er ikke en <i>sniker</i>, men jeg har over årene bevisst engasjert meg litt mindre og begrenset tiden jeg gir til fotballen. Både frivillig og motvillig. Som småbarnsfar på bleiestadiet er det ikke jeg som disponerer tiden min.<br />
<br />
Men jeg har møtt mine vegger, hatt mine overdoser, vært gjennom ubeskrivelige nedturer og dype bølgedaler, og det igjen har hatt sine langtidsvirkninger på interessen. Men uansett stadie jeg befinner meg på, så er det alltid deilig med mesterskap som EM eller VM. Det gir meg muligheten til å fylle opp. Til å slippe inn gleden. Å gjøre et ærlig forsøk på det, i det minste. Å få en real vitamininnsprøytning som engasjerer.<br />
<br />
Og der jeg tidligere har startet hardt og fått melkesyre eller antydning til krampe tidlig i mesterskapet, så tok <b><i>Euro 2016</i></b> med seg noe helt spesielt. Jeg holdt ut, ikke fordi jeg måtte av ren avhengighet, men fordi det har ga meg noe. Noe annet. Noe kjent. En smak av barndommelig glede og entusiasme. Å finne tilbake til røttene på en måte. Til uskylden og til gleden.<br />
<br />
Det var fullt av overraskelser og morsom fotball. Wales og Nord-Irland. Belgia og Italia. Tyskland og Frankrike. Og ikke minst, den store lille askeladden, bokstavelig talt, i Island. Det herlige og ærlige og hardtarbeidende Island. Det lille laget som trodde det kunne. Det lille laget som ikke hadde prøvd det før og fant ut at det klarte det helt sikkert. Barndomslitteraturens herlige floskler. Et ordentlig eventyr. Fra sagaøya. Det er nesten poetisk, og det er helt fantastisk. Det lille laget som alle elsket. Alle. Det lille laget uten de store profilene. De har gode fotballspillere, men det er ikke spillernavn du tar med deg på utenfor huset og kler på deg i den kommende matchen på løkka.<br />
<br />
Men Island er folkelige. X-factor om du vil. Og Island ga meg tilbake gleden ved fotball gjennom at alle kan klare det. Alle. Det handler bare om vilje. Instinkt og vilje som jeg kjenner så inderlig godt som småbarnsfar. Alt kan ikke planlegges, og noen ganger blir veien til mens du går. Noen ganger er det bare stor vilje til å lykkes som står mellom deg og suksess. Instinkt og vilje. Og Island hadde det. I massevis. Var det fordi de var avskrevet før mesterskapet startet? Var det fordi de kom fra en øy med så lite innbyggere at det skulle være umulig å hevde seg internasjonalt? Var det den statistiske erfaringen som viste oss at med forutsetningene Island hadde, skulle du ikke ha noen mulighet til å lykkes? Var det ærligheten i spillet? Var det supporterne med sine fryktinngytende og herlige vikingrop fra tribunen?<br />
<br />
Jeg vet ikke, men jeg vet at Island ga meg tilbake noe jeg hadde mistet for lenge siden. Island dro meg tilbake til barndommen. Til den spede begynnelsen. Til tiden før lidelsen og lidenskapen som er blitt fotball. Tilbake til gleden. Uskylden.<br />
<br />
Ekspertene har klaget sin nød om et kjedelig mesterskap. De har bare ikke skjønt det. I hvert fall ikke det som jeg sitter igjen og kjenner på. Den rene magien av uskyld.<br />
<br />
Og det nøyaktig 30 år etter første gangen. Med Maradona. Platini. Negrete. Tigana. Zico. Nøyaktig 30 år etter at Socrates bommet og kostet meg så mange uskyldige og naive barndomsår.<br />
<br style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: black; font-family: Times New Roman; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; orphans: 2; text-align: left; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;" />
<h4 style="text-align: left;">
<span style="color: #351c75;"><span style="font-size: large;">Lidelse og lidenskap</span></span></h4>
<br />
På et stadie i livet utviklet jeg en lidelse innen fotball. Laget i mitt hjerte fant meg. For det er sånn det fungerer. Du finner ikke laget. Laget finner deg. Det er ihvertfall min mening. Og det er en rar prosess som er vanskelig å forklare på en god måte. Det er ikke gitt for alle. Noen utvikler en midlertidig relasjon til fotball under ekstreme omstendigheter, som for eksempel når overraskelser som Island slår til i et EM. Men den slipper taket igjen når det hele er over. Litt som min egen interesse for langrenn under OL og VM, og kun da. Andre er genetisk disponerte til at fotball blir en sentral lidenskap og verdi i livet. Men det oppstår en markant endring når laget ditt finner deg. Dere blir bundet for livet på en helt annen måte enn relasjonen med den generelle fotballen. Fra den spede begynnelsen med landslagsfotball som handler om glede og inspirasjon til at du sitter med laget i ditt liv, som er alvorspreget og avhengighetsskapende.<br />
<br />
Gjennom at laget ditt finner deg tar den relativt uskyldige fotballen overgang til et stadie preget av sterke emosjoner, seriøsitet og alvorlighet. Glede og frustrasjon hånd i hånd hvor lidenskapen består av høye fjell og dype daler. Solskinn og full orkan. Gode venner settes mot hverandre i tunge, krevende og dypt usaklige debatter om hva som er det beste laget, hvem som egentlig fortjente seieren, korrupte dommere, uflaks, juksing og andre svømmende forklaringer på hva som skjedde og andre totalt uvesentlige ting som ingen verken kan bevise eller endre på. <br />
<br />
Jeg har selv tatt del i å ruinere familiemiddager gjennom komplett usaklige debatter som starter med rolige samtaler som eksploderer i krangel og navnekalling. Men krangelen oppstår ikke i ensomhet, den gror i det faktum at middagsbordet har invitert med seg fotballag som ikke liker hverandre i noen særlig grad. Min familiemiddag involverer Arsenal, Tottenham og Manchester United. Jeg trenger ikke utdype noe nærmere for at du skjønner at fotball er ikke et tema vi prater om med vilje.<br />
<br />
Med unntak av norsk fotball da. Min far er fra Molde, og vi er døpt i blodet. Vi er M-F-K! Molde er laget, der er vi alle enige. De samtalene skaper en felles front mot så inderlig mange andre. Men selv om enigheten er stor, blir temaet som Pandoras eske. Når esken åpnes slippes all verdens elendighet ut, og alt en kan gjøre er å klamre seg til håpet.<br />
<br />
Personlig så lider jeg av Arsenal. Jeg tror knapt det finnes et lag som kan glede deg så voldsomt og bygge forventninger som enhver skjønner ikke kan bære, bare for å få det bekreftet i det lange stupet ned i den mørke evigheten. Arsenal er min lidelse. Og lidenskap. Og som hos enhver supporter er det automatisk tilbakestilling til null hver eneste gang og forventningene bygges deretter. Det er utrolig fasinerende. Og ja, det er ganger jeg har lurt på hvorfor i all verdens fornuft jeg valgte meg Arsenal, men jeg gjorde ikke det. Arsenal valgte meg. Og jeg kommer meg ikke ut av det, enten jeg vil eller ikke. Jeg skal ikke si vi er skapt for hverandre, men jeg tror aldri det handlet om valg. Det bare ble sånn. Karma? Skjebne? Å ikke følge strømmen? Uflaks? Hvem vet. Men ord som outsider, underdog, fasjonabel, trygg er kanskje innenfor. Jeg bare gjetter. For det er ikke et eneste minne som hopper frem og roper - derfor ble det sånn...<br />
<br />
Jeg er tross alt oppvokst i Liverpools storhetstid, og 80-tallet var fotballens desennium for meg. Alle visste hvem Ian Rush var. De fleste forgudet Kenny Dalglish. Alle hadde et forhold Kevin Keegan på en eller annen måte. For ikke snakke om den eksentriske keeperen Bruce Grobbelar. Men det var bare noen få. Alle kunne navnene på spillerne i klubben som preget den engelske ligaen; Sammy Lee, Phil Neal, Ronnie Whelan og Graeme Souness for å nevne noen. Navnene sa ikke noe om kvaliteten, så langt derifra, men de spilte på Liverpool og Liverpool dominerte. Nesten alle jeg kjente var Liverpool-supportere, både store og små.<br />
<br />
Og de som ikke var det, hadde et kvasi-religiøst forhold til Manchester United og klubbens historie. Selv om 80-tallet var tungt for Manchester United, så var det ikke noe å si på en fremvoksende fanskare og eventyrlige fotballnavn som Bryan Robson, Mark Hughes og Frank Stapleton. Men jeg husker at Liverpool-supporterne debuterte tidlig. Veldig tidlig når det gjaldt å sverge troskap til sitt lag. Og United fulgte tett bak. I ettertid er jeg ikke veldig sikker på om de visste hva de egentlig gjorde de som valgte seg et lag eller ble valgt av et lag. Var det mine venner som var lett-påvirkelige og bare fulgte lederen eller var det jeg som ikke var moden nok til å forstå alvoret? Var det en bølge av medgang som traff oss? Jeg kan ikke svare på det, og med min subjektive fortolkning av det så åpner det bare for en debatt som ikke kan vinnes av noen, da den enes overbevisende logikk overgår den andres. Grobunn for uenighet og påtvungne meninger. Men når alt kommer til stykket så handler det om det resten av livet handler om; å gjøre valg.<br />
<br />
Men jeg skal være ærlig nok til å innrømme det faktum at jeg prøvde. Jeg prøvde å velge meg et lag. Jeg prøvde så hardt å engasjere meg i lag som både Liverpool eller Manchester United. Uten å lykkes. Jeg klarte bare ikke å være mer enn opptatt av navnene som spilte i klubbene og som vi alle kunne. Jeg kunne ikke bry meg mindre om kampene, om de vant eller tapte. Jeg kunne veksle mellom å være Ian Rush og Bryan Robson i løpet av en omgang av kampen på løkka. Det var ingen lojalitet. Ikke i det hele tatt. Og det kostet meg ikke en kalori og bytte lag eller nasjonalitet i samme omgang. Jeg likte Sammy Lee. Navnet, ikke spilleren. Jeg visste ingenting om spilleren. Men navnet var klingende. Skikkelig britisk. Lett å uttale. Jeg var ofte Sammy Lee. <i>Ignorance is a bliss</i> tenker jeg nå, vel vitende om at Sammy Lee er en nokså uspiselig karakter i disse dager for meg som har gått fra ungdom til voksen hånd i hånd med <i><b> Wengerismen</b></i>. Men Sammy Lee var en helt, i navnet, på løkka. <br />
<br />
Norge var anglofilt. Det var fullt fokus på England og de britiske øyer. Jeg vet ikke hvorfor, men så lenge jeg kan huske har nordmenn vært fascinert av England. Siden 1969 er det blitt vist tippekamper fra England, noe som også var det forholdet jeg hadde til tv-fotball. Hadde det vært annerledes om kampene som ble vist var fra Italia eller Spania? Jeg husker at i senere tid ble det vist kamper fra Tyskland og forsåvidt Italia i en periode, men det hadde ikke samme appellen i det hele tatt.<br />
<br />
Vi likte ikke Tyskland. Maskinfotballen. Kynismen. Selv om vi ikke var mer bestemte enn at Rummenigge var en fotballhelt tidlig på 80-tallet på løkka. I navnet. Selv om spilleren også var eksepsjonelt dyktig. Og Italia, verdens beste liga, var så fremmed og lite tilgjengelig i nyheter, aviser og fotballmagasiner. Vi var anglofisert ganske enkelt, og kanskje uten noe særlig valg under heller. Og den dag i dag har jeg et ambivalent forhold til England. Indoktrinert til å tro at England er blant de beste landslagene i verden, før jeg klarer realitetsorientere meg. Det er et folk med en ukuelig optimisme og forventninger foran hvert et eneste mesterskap, totalt frakoblet enhver logisk sans. Og en uunngåelig nedtur hver eneste gang. <i>The curse of the English goalkeeper</i> (?). Unnskyldninger og kunsten “å skylde på” er perfeksjonert. Men mitt hjerte slår litt ekstra hver gang Englands tapre soldater er klar til mesterskap. Om enn motvillig. Men det er ikke det samme uten. Som fotballkamp uten øl. Det går greit uten, men det er mye mer morsomt med.<br />
<br />
I den spede starten kunne jeg navnene på spillerne som mine venner forgudet gjennom deres tilhørighet til sine lag. Og jeg kunne noen andre navn også, på spillere med så coole navn at de sannsynligvis var betydelig bedre i mitt hode enn i virkeligheten. Men jeg visste ikke at min kommende helt skulle spille i Juventus. Ei heller visste jeg at Barcelona var en fotballgigant. Eller at Ajax var et lag å regne. Det ble aldri snakket om. Når det kom til lag var vi fattige. Når det kom til navn på spillere, var vi ikke veldig kritiske. I voksen ungdomsalder var det noen i vennekretsen som deklarerte seg som Real Madrid supportere, noe som var fullstendig ulogisk for alle. Det var ikke sånn det var. Du kunne gjerne velge deg en utenlandsk lag som var en nummer 2, men ditt lag valgte deg, og ditt lag snakket engelsk enten du ville det eller ikke.<br />
<br />
I ettertid ser jeg at det var deilig å ikke ha et favorittlag i de dager. Det var deilig å slippe å slåss om hvem som skulle være hvem og hvorfor på løkka. Det var deilig med fotballenes rene uskyld før de tunge og alvorlige debattene gjorde seg gjeldende i altfor stor grad. Løkkefotball og helter. Det totale mangel på alvor. Den herlige uskyldigheten hvor helter var helter basert på landslagsfotball og de store tunge tv-sendingene med bare en kanal.<br />
<br />
Helter var navn, ikke spillere eller personer. Det var uskyldens tid. Og den tiden var altfor kort dessverre. De vakre øyeblikkene går altfor fort.<br />
<br />
Og du rekker ikke virkelig nyte inntrykkene før de er borte, uten at du så det skje.<br />
<br style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: black; font-family: Times New Roman; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; orphans: 2; text-align: left; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;" />
--------------- <br />
<div dir="ltr" style="-webkit-text-stroke-width: 0px; background-color: transparent; color: black; font-family: Times New Roman; font-size: 16px; font-style: normal; font-variant: normal; font-weight: 400; letter-spacing: normal; line-height: 34.56px; margin-bottom: 0px; margin-left: -1.33px; margin-top: 0px; orphans: 2; text-align: left; text-decoration: none; text-indent: 0px; text-transform: none; white-space: normal; word-spacing: 0px;">
<br /></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-11272843476221140352015-03-03T23:45:00.000+01:002015-03-03T23:47:03.731+01:00Hjerteknuser med bursdagsfest<br />
<div style="text-align: center;">
Hurra for den skjønne og ubeskrivelig herlige lille hjerteknuseren vår som fyller 1 år i dag! :)</div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-vK38r8FoO8k/VPY4Cz4CRAI/AAAAAAAACRI/42QYKIABYTM/s1600/IMG_0034.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://2.bp.blogspot.com/-vK38r8FoO8k/VPY4Cz4CRAI/AAAAAAAACRI/42QYKIABYTM/s1600/IMG_0034.JPG" height="290" width="400" /></a></div>
<br />
<div style="text-align: center;">
Til deg vår kjære Dina Filippa </div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-size: x-small;">- fra mamma og pappa -</span></div>
<br />
<div style="text-align: center;">
<b>Lyset</b></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Kjære, alt ditt som du viser meg no</i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>- så utenkt som mangt av det er - </i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>kan det vel hende eg ikkje forstod</i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>om du ikkje var meg så kjær.</i></div>
<div style="text-align: center;">
<i><br /></i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Eg stansa vel uviss, utan svar,</i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>som framfor eit ukjent land, </i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>om ikkje min kjærleik til deg var</i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>for meg som ei lykt i mi hand.</i></div>
<div style="text-align: center;">
<i><br /></i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Den lyser meg fram, så eg kan gå inn</i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>og gjera meg kjend i kvar krok.</i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.</i></div>
<div style="text-align: center;">
<i>Kjærleik gjer klok.</i></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<i><span style="font-size: xx-small;">Halldis Moren Vesaas</span> </i></div>
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-84987088026160629792014-04-16T12:38:00.001+02:002014-04-16T12:38:16.637+02:00Hvor de døde dør...En kirkegård...<br />
<br />
Et sted for gode minner, for triste minner, for knuste drømmer, for lange liv med oppfylte drømmer, for lengsel og for sorg, for å finne styrke og støtte i de som alltid passet på deg, for gode råd i dørgende stillhet, for savn og det endelige farvel på et siste stoppested. Og en påminnelse til de som er igjen om å huske og leve.<br />
<br />
Et sted hvor vi legger våre døde, hvor vi etterhvert glemmer våre døde, og hvor de døde så dør igjen.<br />
<br />
<a name='more'></a><br />
Kirkegården.<br />
<br />
Et siste stopp, på så uendelig mange måter. En kirkegård. En tidløs historie i navn og datoer. Om samfunnet fra gammelt av, og om forskjeller. Et sted fylt med kontraster. Om å være en del av historien vi feirer i dag, og om å være del av historien som vi forlengst har glemt, og glemt at vi har glemt. Historier som kun eksisterer gjennom tall og bokstaver. <br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-_qbdM3fgFYQ/U0uOcgjzDTI/AAAAAAAACN4/G8LSgVugzQk/s1600/IMAGE_2.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-_qbdM3fgFYQ/U0uOcgjzDTI/AAAAAAAACN4/G8LSgVugzQk/s1600/IMAGE_2.jpg" height="333" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-Mv4EQdhLzmo/U0uOdwoCUvI/AAAAAAAACOA/Sn8X-4SkJ3M/s1600/IMAGE_3.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-Mv4EQdhLzmo/U0uOdwoCUvI/AAAAAAAACOA/Sn8X-4SkJ3M/s1600/IMAGE_3.jpg" height="300" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-ZhKktvY_hAs/U0uOfyHqsII/AAAAAAAACOQ/c8I_GC0XMN4/s1600/IMAGE_5.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://3.bp.blogspot.com/-ZhKktvY_hAs/U0uOfyHqsII/AAAAAAAACOQ/c8I_GC0XMN4/s1600/IMAGE_5.jpg" height="281" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-h4CphuMh5-Q/U0uOe3iexpI/AAAAAAAACOI/RBabBl9a4Ck/s1600/IMAGE_4.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://3.bp.blogspot.com/-h4CphuMh5-Q/U0uOe3iexpI/AAAAAAAACOI/RBabBl9a4Ck/s1600/IMAGE_4.jpg" height="400" width="286" /></a></div>
<br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-89543436566052856042014-04-09T10:30:00.001+02:002014-04-09T10:30:53.734+02:00Den beste følelsen..! :)Den beste følelsen i verden er når dine søte små lyser opp når de ser deg, løper mot deg på stubbende føtter med armene rett ut, og kaster seg rundt halsen din og klemmer til med sin beste knuseklem og hvisker <i>pappa</i> i øret ditt med en lykkelig og silkemyk stemme.. Da er livet rimelig herlig, og trøtt og sliten opphører å eksistere for en stund.. :)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-t9sVTVOiSDQ/U0UDqL74ZQI/AAAAAAAACNg/IBVW4FNGks4/s1600/IMG_1106.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-t9sVTVOiSDQ/U0UDqL74ZQI/AAAAAAAACNg/IBVW4FNGks4/s1600/IMG_1106.JPG" height="377" width="400" /></a></div>
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-61604337584381422422014-03-31T12:05:00.001+02:002014-03-31T12:05:33.899+02:00Det ubeskrivelige øyeblikket..For nøyaktig 4 uker siden begynte det. Tiden flyr i godt selskap. Men da var det i gang.<br />
Nedtellingen.<br />
Mot Slutten. Mot Begynnelsen.<br />
Ventetiden var over. Og en ny epoke gjorde sin ankomst.<br />
<br />
De siste forberedelsene ble gjort i nattens stille og stummende mørke. Med barnevakter i hus, kjørte vi gjennom en sovende spøkelsesby og sjekket inn på avdelingen for iverksettelse av nye liv.<br />
<span style="text-align: center;"></span><br />
<a name='more'></a><br />
<span style="text-align: center;">Gjennom intens smerte og enorm vilje gjorde hun det tydelig at </span><i style="text-align: center;">her kommer jeg</i><span style="text-align: center;">. Det er ikke en begivenhet som foregår i det stille. Ikke at det skal være det heller. Det må nesten bare være sånn. For å understreke begivenheten. </span><br />
<br />
<i>Det beste, mest intense og mest ubeskrivelige øyeblikket</i> en opplever. For alle de involverte.<br />
<br />
Og når frokostkaffen var klar i de tusen hjem, satt vi med en perfekt liten skapning i våre hender. Ei lita jente som vi fikk møte på ordentlig for aller første gang. Helt splitter ny i en spennende og herlig verden.<br />
<br />
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-J6xmVjU9RJk/Uzkuk0pqbmI/AAAAAAAACNE/-HCrV-XM2uI/s1600/bilde-2.JPG" imageanchor="1" style="clear: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em; text-align: center;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-J6xmVjU9RJk/Uzkuk0pqbmI/AAAAAAAACNE/-HCrV-XM2uI/s1600/bilde-2.JPG" height="400" width="350" /></a><br />
<br />
Blek som nattens snøteppe og rynkete som en rosin når du kom til verden.<br />
Perfekte lille deg.<br />
Med ti små fingre og ti små tær.<br />
Med verdens herligste små bollekinn.<br />
Med hårete skuldre, og litt tynn i hårfestet.<br />
Men med stor apetitt.<br />
Og en spak og forsiktig stemme, men tydelig nok!<br />
Vi skjønner hva du mener. Vi later i hvert fall som.<br />
Ganske enkelt, en perfekt liten skapning, med nydelig øyne og en søt liten bak.<br />
Krøllet sammen som en ball i ren kos når du fikk kroppskontakt med dine to største fans.<br />
<br />
Nå er du her, og noen uker senere er vi blitt litt bedre kjent.<br />
<br />
Du er fortsatt perfekt, og vil være akkurat det hele livet.<br />
<br />
Du elsker å sove.<br />
Og du elsker oppmerksomheten du mottar når du er våken.<br />
Men mest av alt, så elsker du å at vi bærer deg, holder deg, og bare er sammen med deg, våken eller sovende.<br />
Og du viser en tillit som er helt ubeskrivelig for at vi liksom vet hva vi gjør.<br />
Men du er fornøyd, så vi tolker det dit hen at det ikke er helt feil likevel.<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/BloggerBilder?authkey=Gv1sRgCK6Co7eGqMqQsQE#5991019301245841330" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em; text-align: center;"><img border="0" height="335" src="https://lh5.googleusercontent.com/-U3LJSm4AJkU/UyRgUA1Eb7I/AAAAAAAACLs/LxX3_U2VH7M/s400/0.jpg" style="margin: 5px;" width="400" /></a><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
Livet er herlig, og skal nytes som bare en helt ny person i denne verden kan...</div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-HVb_De9SM_s/Uzkuk0I71xI/AAAAAAAACNI/WDMlbUgFJhI/s1600/bilde-1.JPG" imageanchor="1" style="clear: left; float: left; margin-bottom: 1em; margin-right: 1em; text-align: center;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-HVb_De9SM_s/Uzkuk0I71xI/AAAAAAAACNI/WDMlbUgFJhI/s1600/bilde-1.JPG" height="640" width="480" /></a></div>
<br />
<center>
</center>
<br />
<div>
<br /></div>
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-67101754000923192792014-02-26T12:21:00.000+01:002014-02-26T12:21:56.433+01:00Dyrepasser for en dag..!Når det forventede været kollapser rundt deg og vinterferien ser ut til å regne bort i innetid fylt med lengselsfulle blikk mot ski, skiklær, påskestemning og kvalitetsfylt utetid med appelsin og kakao, så er det godt det finnes alternativer for både store og små.<br />
<br />
Gjennom en annonse i lokalavisen så vi at <a href="http://www.polarpark.no/" target="_blank">Polar Park</a> la til rette for en annen opplevelse i vinterferien for barn over 8 år. Nemlig å få være <a href="http://polarpark.no/hva-skjer.html" target="_blank">dyrepasser for en dag</a> i Polar Park med alt det innebærer. Fra forbereding av mat til både store og små dyr, med og uten skarpe tenner. Til stelling av dyr og nærkontakt av bokstavelig talt en annen verden. En barnedrøm i oppfyllelse å få et eksklusivt møte med en dyreverden du har hørt så mye om, som du har sett så mange ganger, men alltid bak tryggheten av et gjerde. Nå var mulighet der for å møte dyrene nært og personlig.<br />
<a name='more'></a><br />
<br />
Polar Park ligger en times kjøring unna, og det er vel verdt turen. Polar Park er åpen hele året, noe som lokalt sett kaster en myte overbord og er en godt bevart hemmelighet, men som turistene som ankommer i cruiseskip vet alt om, og som de verdsetter stort av opplevelsene det eksotiske Norge har å by på for tilreisende.<br />
<br />
<i>Dyrepasser for en dag</i> er et nytt konsept fra Polar Park, og Sebastian fikk æren og gleden av å være førstemann ut. Og fra å glede seg som bare et barn kan før vi satte oss i bilen, til den energiske entusiasmen han viste når vi var vel hjemme igjen, viste at dette var en opplevelse han ble å leve lenge på. Og enda mer så når han fikk se bilder som dokumenterte hans nærkontakt med dyreriket.<br />
<br />
Ikke bare fikk han være med på alt som skjer gjennom en vanlig arbeidsdag for en dyrepasser, han fikk stille så mange spørsmål han maktet, og det er ikke rent få, og han fikk gode forklarende svar på hvert eneste. Så om ikke opplevelsen i seg selv var nok, så lærte han mye om både dyrene, stell av dyrene og den verdenen dyrene lever i. Fra det søte og sjarmerende, til det realistiske og brutale. Det var en glad og lykkelig gutt som gikk av skiftet sitt kl. 16:00. Rik på opplevelser og kunnskap, og med en sekk full av minner for livet.<br />
<br />
Kort oppsummert - gutten har bestemt seg for hva han skal bli når han blir stor! :)<br />
<br />
Men dette er virkelig noe vi anbefaler alle å prøve. Og kan du ikke være dyrepasser for en dag, så har du alle muligheter til å betale litt ekstra for å slippe inn i innhegningene hvor dyrene er blitt sosialiserte, blant annet ulv og polarrev. Det er magiske møter for både store og små.<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-b_Z9HY0EOhE/Uw29gGFxZoI/AAAAAAAACII/FJ_pybYbyZw/s1600/IMG_0919.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://3.bp.blogspot.com/-b_Z9HY0EOhE/Uw29gGFxZoI/AAAAAAAACII/FJ_pybYbyZw/s1600/IMG_0919.JPG" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-X8LNcsTzCHA/Uw3GNBFIX1I/AAAAAAAACIY/2n4ZCtgm_Rc/s1600/IMG_0925.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-X8LNcsTzCHA/Uw3GNBFIX1I/AAAAAAAACIY/2n4ZCtgm_Rc/s1600/IMG_0925.JPG" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-ISw1mupRaP0/Uw3GbtiWNbI/AAAAAAAACIg/cwHWgqm_HYQ/s1600/IMG_0938.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-ISw1mupRaP0/Uw3GbtiWNbI/AAAAAAAACIg/cwHWgqm_HYQ/s1600/IMG_0938.jpg" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-_fo00lBI-3Y/Uw3Gl3ssGII/AAAAAAAACIo/0eGON_uT8Bo/s1600/IMG_0939.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-_fo00lBI-3Y/Uw3Gl3ssGII/AAAAAAAACIo/0eGON_uT8Bo/s1600/IMG_0939.jpg" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-zSz50ZSXAWI/Uw3GtKilkjI/AAAAAAAACIw/nZCbuA-aDCo/s1600/IMG_0944.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-zSz50ZSXAWI/Uw3GtKilkjI/AAAAAAAACIw/nZCbuA-aDCo/s1600/IMG_0944.JPG" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-h46XuydwPjg/Uw3G1kOrM1I/AAAAAAAACI4/lVjPnDqorRg/s1600/IMG_0955.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-h46XuydwPjg/Uw3G1kOrM1I/AAAAAAAACI4/lVjPnDqorRg/s1600/IMG_0955.jpg" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-DsK2EW-MG_8/Uw3He_fyUCI/AAAAAAAACJI/wjSSHkg_rNI/s1600/IMG_0977.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-DsK2EW-MG_8/Uw3He_fyUCI/AAAAAAAACJI/wjSSHkg_rNI/s1600/IMG_0977.jpg" height="321" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-fZlkXaGaNcU/Uw3HlRzPrtI/AAAAAAAACJQ/UZEJQ_53z3Q/s1600/IMG_0983.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-fZlkXaGaNcU/Uw3HlRzPrtI/AAAAAAAACJQ/UZEJQ_53z3Q/s1600/IMG_0983.jpg" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-iF3HxSwUe0s/Uw3HrrORStI/AAAAAAAACJY/4XdQ-0LMg_s/s1600/IMG_0984.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://3.bp.blogspot.com/-iF3HxSwUe0s/Uw3HrrORStI/AAAAAAAACJY/4XdQ-0LMg_s/s1600/IMG_0984.jpg" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-HmuxEBp-S48/Uw3IG0B8LvI/AAAAAAAACJo/Qq_iDVQdgK0/s1600/IMG_0989.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-HmuxEBp-S48/Uw3IG0B8LvI/AAAAAAAACJo/Qq_iDVQdgK0/s1600/IMG_0989.jpg" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-CC10iTlTEh4/Uw3ISZIpxqI/AAAAAAAACKA/7Nu55lRvsxc/s1600/IMG_0990.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://2.bp.blogspot.com/-CC10iTlTEh4/Uw3ISZIpxqI/AAAAAAAACKA/7Nu55lRvsxc/s1600/IMG_0990.jpg" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-7enLzEqSVKQ/Uw3IW1B4GwI/AAAAAAAACKI/jLc9eHrUblo/s1600/IMG_0995.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://2.bp.blogspot.com/-7enLzEqSVKQ/Uw3IW1B4GwI/AAAAAAAACKI/jLc9eHrUblo/s1600/IMG_0995.JPG" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-khz70e8Zc0Y/Uw3IlqUDg1I/AAAAAAAACKQ/Cu88hDrYoSo/s1600/IMG_1004.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-khz70e8Zc0Y/Uw3IlqUDg1I/AAAAAAAACKQ/Cu88hDrYoSo/s1600/IMG_1004.jpg" height="266" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-zRxN0Xz1Z6U/Uw3Io8V0tPI/AAAAAAAACKY/hbvbVKjeKFQ/s1600/IMG_1008.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://1.bp.blogspot.com/-zRxN0Xz1Z6U/Uw3Io8V0tPI/AAAAAAAACKY/hbvbVKjeKFQ/s1600/IMG_1008.JPG" height="266" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-KXLTQQ-TZVs/Uw3M12ru0-I/AAAAAAAACK4/fnVaamU_aq0/s1600/bilde-4.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://4.bp.blogspot.com/-KXLTQQ-TZVs/Uw3M12ru0-I/AAAAAAAACK4/fnVaamU_aq0/s1600/bilde-4.JPG" height="300" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-qsA52vhbD8o/Uw3M-e3xmuI/AAAAAAAACLA/97f5VBH5s7A/s1600/bilde-3.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://2.bp.blogspot.com/-qsA52vhbD8o/Uw3M-e3xmuI/AAAAAAAACLA/97f5VBH5s7A/s1600/bilde-3.JPG" height="300" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-D7lQjj73cVA/Uw3NHQfR6rI/AAAAAAAACLI/VpyQzddwB0s/s1600/bilde-2.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" src="http://2.bp.blogspot.com/-D7lQjj73cVA/Uw3NHQfR6rI/AAAAAAAACLI/VpyQzddwB0s/s1600/bilde-2.JPG" height="400" width="300" /></a></div>
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-60632792633859092292013-11-27T12:55:00.002+01:002013-11-27T12:55:22.378+01:00Sigur Ros - en ubeskrivelig opplevelseSigur Ros i O2 Arena i Dublin - en ubeskrivelig opplevelse..<br />
<br />
Hver eneste låt er pakket full av kontraster som dekker hele følelsesspekteret. Fra det ubeskrivelige såre og vonde, gjennom det håpefulle og vakre, til det ville og brutale..<br />
<br />
At du skjønner fint lite av teksten betyr så uendelig lite, for du lytter til en vokalist med en stemme av en annen verden.. Musikalsk er det helt ubeskrivelig.. Og opplevelsesmessig er det helt fantastisk..! Et heftig sceneshow som bare hjelper deg å ramle inn i en fantastisk Sigur Ros verden av bilder og musikk..<br />
<br />
El-gitar med fiolinbue.. Damn..! Det er heftig.. Det er bråkete.. Det er vakkert.. Det er ubeskrivelig..! :)<br />
<br />
Det var bursdagsgaven sin..! Takk kjære - fantastisk..! ;)<br />
<br />
<center>
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/BloggerBilder?authkey=Gv1sRgCK6Co7eGqMqQsQE#5950880461804760018"><img border="0" height="298" src="https://lh5.googleusercontent.com/-GsNWcq6JmI8/UpXGQDqva9I/AAAAAAAACGs/82ZGgbA8VDg/s400/0.jpg" style="margin: 5px;" width="400" /><a name='more'></a></a></center>
<center>
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/BloggerBilder?authkey=Gv1sRgCK6Co7eGqMqQsQE#5950880475904981618"><img border="0" height="247" src="https://lh4.googleusercontent.com/-Uyx6GDvJaBY/UpXGQ4MfunI/AAAAAAAACGw/k_BfDJFAXwo/s400/1.jpg" style="margin: 5px;" width="400" /></a></center>
<center>
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/BloggerBilder?authkey=Gv1sRgCK6Co7eGqMqQsQE#5950880490332184066"><img border="0" height="298" src="https://lh5.googleusercontent.com/-NMmVJv_DO5A/UpXGRt8NXgI/AAAAAAAACG4/UcqUVZ4BOeQ/s400/3.jpg" style="margin: 5px;" width="400" /></a></center>
<center>
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/BloggerBilder?authkey=Gv1sRgCK6Co7eGqMqQsQE#5950880522695356274"><img border="0" height="276" src="https://lh4.googleusercontent.com/-4EkQSiqFabE/UpXGTmgML3I/AAAAAAAACHM/9EABPB-Wke4/s400/5.jpg" style="margin: 5px;" width="400" /></a></center>
<center>
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/BloggerBilder?authkey=Gv1sRgCK6Co7eGqMqQsQE#5950880540934260978"><img border="0" height="284" src="https://lh3.googleusercontent.com/-2tg6rajn7So/UpXGUqcryPI/AAAAAAAACHU/X3hY4nIubYE/s400/6.jpg" style="margin: 5px;" width="400" /></a></center>
<center>
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/BloggerBilder?authkey=Gv1sRgCK6Co7eGqMqQsQE#5950880551686707634"><img border="0" height="298" src="https://lh4.googleusercontent.com/-_Wtk1puAnkQ/UpXGVSgRGbI/AAAAAAAACHY/cCxki2mK3Jg/s400/7.jpg" style="margin: 5px;" width="400" /></a></center>
<center>
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/BloggerBilder?authkey=Gv1sRgCK6Co7eGqMqQsQE#5950880562355976818"><img border="0" height="298" src="https://lh6.googleusercontent.com/-S1Pjq0_8grA/UpXGV6QBOnI/AAAAAAAACHg/qxXmZjRqae0/s400/8.jpg" style="margin: 5px;" width="400" /></a></center>
<br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-80199486409687267852013-10-25T09:51:00.001+02:002013-10-25T14:07:20.848+02:00Barnet<div style="text-align: center;">
<i>Et flott lite dikt av André Bjerke. </i></div>
<div style="text-align: center;">
<i><br /></i></div>
<div style="text-align: center;">
<i><i>Jeg lar meg inspirere av herlige dager sammen med de flotte små skapningene hjemme. Stadig nye påfunn, historier, ord og interaksjon. Alle små ting som hjelper med å holde deg ung.. ;)</i></i></div>
<i>
</i><br />
<div style="text-align: center;">
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/Bloggbilder?authkey=Gv1sRgCO67joe646aShAE#5938597483399884914"><img border="0" height="310" src="https://lh5.googleusercontent.com/-OIqLQ9L-DV0/Umoi8nYUMHI/AAAAAAAACFo/UsLisvk7dkw/s400/1382687286.369082.jpg" style="margin: 5px;" width="400" /></a></div>
<div style="text-align: center;">
<b><i></i></b><br />
<a name='more'></a><br />
<b><i>Barnet</i></b></div>
<div style="text-align: center;">
Å møte et barn i blikket </div>
<div style="text-align: center;">
er mer enn et møte med vår; </div>
<div style="text-align: center;">
det er mer som å dra på en reise </div>
<div style="text-align: center;">
tilbake titusner år </div>
<div style="text-align: center;">
og ikke bare finne </div>
<div style="text-align: center;">
sin egen barndom på ny </div>
<div style="text-align: center;">
men artens famlende barndom </div>
<div style="text-align: center;">
i tidenes morgengry <br />
</div>
<div style="text-align: center;">
<i>- André Bjerke -</i></div>
<div style="text-align: center;">
<br /></div>
<div class="blogpress_location" style="text-align: center;">
Location:<a href="http://maps.google.com/maps?q=Narvik%4068.427594%2C17.427139&z=10">Narvik</a></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-40933810870748266812013-05-13T10:16:00.001+02:002013-05-13T10:16:49.733+02:00Dikt til ettertanke..<br />
<i><b><span style="font-size: large;">Poem</span> </b><span style="font-size: x-small;">av</span> Simon Armitage</i><br />
<br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And if it snowed and snow covered the drive</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">he took a spade and tossed it to one side.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And always tucked his daughter up at night.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And slippered her the one time that she lied.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><br /></span></i>
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And every week he tipped up half his wage.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And what he didn´t spend each week he saved.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And praised his wife for every meal she made.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And once, for laughing, punched her in the face.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><br /></span></i>
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And for his mum he hired a private nurse.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And every Sunday taxied her to church.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And he blubbed when she went from bad to worse.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">And twice he lifted ten quid from her purse.</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><br /></span></i>
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">Here´s how they rated him when they looked back;</span></i><br />
<i><span style="font-family: Verdana, sans-serif;">sometimes he did this, sometimes he did that.</span></i><br />
<br />
----------<br />
<br />
<br />
Et dikt til ettertanke for mennesket og hvordan det blir oppfattet av andre.. Om du <i>bedømmes</i> for dine dårlige handlinger og at det gode du har gjort og gjør blir overskygges av dette, eller motsatt.. Noe å tenke på for de fleste..?<br />
<br />
<div>
<br /></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-91049452291864857322013-04-20T11:48:00.002+02:002013-04-20T11:58:04.732+02:00Den beste tiden..?Det er ikke noen stor hemmelighet at de søte små kommer til verden full av vilje, stahet og ulike krav om oppmerksomhet, og alt selvfølgelig nødvendig for å ivareta selvet.. Men det dreier seg om amming og mat, om bæring og trøst, om søvn, om bleieskift og slike <i>enkelheter</i>..<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-GDAAsYlW9yA/UQC1_Iybq0I/AAAAAAAAByU/8zHUTqA9Gts/s1600/IMG_9237.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img alt="" border="0" height="333" src="http://1.bp.blogspot.com/-GDAAsYlW9yA/UQC1_Iybq0I/AAAAAAAAByU/8zHUTqA9Gts/s400/IMG_9237.JPG" title="En liten person" width="500" /></a></div>
<div>
<a name='more'></a><br /></div>
<div>
Men på et eller annet stadie, uten at jeg klarer sette fingeren på når, så går denne medfødte egenskapen over til en form for selvbevissthet, og den lille personen utvikler både selvstendighet og skjønner hvordan ting henger sammen..</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Det begynner så søtt med at hun finner fingrene sine, lærer seg latter, smiler til underholdningen og interaksjonen fra de store, finner tærne sine, lærer seg pinsettgrep med fingrene og klarer å putte smokken i egen munn..</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Hun skjønner etterhvert en spøk, og lager egne spøker for å fremkalle latter. Lærer seg at dersom du skriker, hvor tillaget det enn måtte være, så får du tilbake den påkrevde oppmerksomheten.. Og skriker du uten at det er tillaget, så settes himmel og jord i bevegelse for å imøtekomme dette.. Og gjør du det siste i kombinasjon med å flate ut på gulvet med hodet ned, og armer og bein sprellende, så utvikler de voksne rundt deg en hurtighet og en totaloppmerksomhet som ikke lar seg beskrive på en god nok måte.. Og etterhvert finner hun også beina under seg. Lærer seg å reise seg opp. Stolt som en hane. Og derifra går det i hundre.. Alt som kan røres, må røres.. Alt som kan smakes, må smakes.. Spesielt hvis det ikke er spiselig..</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Etterhvert blir også lydene hun lager etterligninger av hva de voksne sier, og det etterhvert blir hun bevisst hvordan sette det i en sammenheng, at du skjønner at <i>the baby has left the building</i> og ei lita frøken med egne meninger har ankommet, og har alle intensjoner om å bli værende..! Den beste tiden..?</div>
<div>
<br /></div>
<div>
Jeg fikk en oppdagelse av hvor stor den lille jenta vår var blitt her en tidlig morgen, når vi satt og lekte med innspilling på macén.. For ikke bare får jeg klart svar, jeg blir også komplett ignorert når jeg prøver å finne ut hvorfor.. :)</div>
<div>
<br /></div>
<center>
<iframe allowfullscreen="" frameborder="0" height="281" mozallowfullscreen="" src="http://player.vimeo.com/video/64378096?color=ff0179" webkitallowfullscreen="" width="500"></iframe> <a href="http://vimeo.com/64378096">Debate?</a> from <a href="http://vimeo.com/user17773050">Baard Arnoy</a> on <a href="http://vimeo.com/">Vimeo</a>.</center>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-44463889371827303512013-02-10T11:23:00.001+01:002013-02-10T11:23:36.762+01:00Morsdag..! :)Morsdag er per definisjon og gammel tradisjon, en hedersdag for mødre. En fin tradisjon, og en dag med litt velfortjent fokus til våre mødre, som bruker sine liv til å passe på sine nærmeste, yngre som eldre.<br />
<br />
En overivrig liten datter som akkurat har passert sine 8 måneder, bokstavelig talt kriblet i hele kroppen i forventning for dagen som skulle gjøre sin ankomst, og når klokken passerte 03:00 klarte hun ikke lengre holde seg.. Det var litt tidlig til at det var en veldig sjarmerende overraskelse, et stort glis med 4 tenner til tross.. Men etter noen timer innså hun at hun var en del av et tapende lag og kapitulerte.. For noen timer om ikke annet, så det i det minste ble et litt mer anstendig tidspunkt for invasjon av sengen av den store lille flokken i familien.. :)<br />
<br />
Gratulerer så masse med morsdagen til min mor, svigermor, svigersøstre og gode venninner, og spesielt til min kjære. Måtte dagen bli like herlig og spesiell som du er..! ;)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-x1p2L18Zptg/URIXuTMutfI/AAAAAAAAB0s/Mr0kUSKgDNc/s1600/DSC00845.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="278" src="http://2.bp.blogspot.com/-x1p2L18Zptg/URIXuTMutfI/AAAAAAAAB0s/Mr0kUSKgDNc/s400/DSC00845.JPG" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-J0Pf3YV8vlk/URIX5mORAGI/AAAAAAAAB00/j0V0yN75xiY/s1600/IMG_9294.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="251" src="http://2.bp.blogspot.com/-J0Pf3YV8vlk/URIX5mORAGI/AAAAAAAAB00/j0V0yN75xiY/s400/IMG_9294.JPG" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-SAbpObQ9Nv4/UPoHpmDzNjI/AAAAAAAABuY/l82jRgZGb04/s1600/DSC00842.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="225" src="http://1.bp.blogspot.com/-SAbpObQ9Nv4/UPoHpmDzNjI/AAAAAAAABuY/l82jRgZGb04/s400/DSC00842.JPG" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-zItzGDgVjf4/UQC1HKTygYI/AAAAAAAABxs/9ysTOZmB-Aw/s1600/IMG_9348.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="http://2.bp.blogspot.com/-zItzGDgVjf4/UQC1HKTygYI/AAAAAAAABxs/9ysTOZmB-Aw/s400/IMG_9348.JPG" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0Narvik, Norge68.4384984 17.42726119999997568.3918079 17.265899699999974 68.4851889 17.588622699999977tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-31247633535049164212013-01-19T03:52:00.001+01:002013-01-19T03:52:24.089+01:00Life is a journey..!<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><i><br /></i></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><i>Life is a journey, not a race.. </i></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><i><br /></i></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><i>Take the time to feel the sand between your toes..! </i></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><i><br /></i></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><i>:)</i></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><i></i></span></div>
<a name='more'></a><br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-Ul1kJnHlNNE/UPoG1YLZESI/AAAAAAAABuA/za5ZqlKT6HU/s1600/DSC00840.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="225" src="http://2.bp.blogspot.com/-Ul1kJnHlNNE/UPoG1YLZESI/AAAAAAAABuA/za5ZqlKT6HU/s400/DSC00840.JPG" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-QVUpHS45Iwk/UPoHB9RjY4I/AAAAAAAABuI/3VbZgKGSF_0/s1600/DSC00846.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="225" src="http://1.bp.blogspot.com/-QVUpHS45Iwk/UPoHB9RjY4I/AAAAAAAABuI/3VbZgKGSF_0/s400/DSC00846.JPG" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-DMhVJb9vMnA/UPi3-UGoxyI/AAAAAAAABtw/RFLPw4XV4w8/s1600/IMG_9116.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="http://1.bp.blogspot.com/-DMhVJb9vMnA/UPi3-UGoxyI/AAAAAAAABtw/RFLPw4XV4w8/s400/IMG_9116.jpg" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: Verdana, sans-serif;"><i><br /></i></span></div>
<br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0Eagle Beach, Aruba12.551041 -70.05673380000001812.5432915 -70.066818800000021 12.558790499999999 -70.046648800000014tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-43244642516968932402013-01-13T05:53:00.001+01:002013-01-13T05:53:07.209+01:00Big and green in twenty thirteen..?I en stor herlig hage på Aruba, badet i sol, er det plass for mye vi ikke har i vår ikke fullt så solfylte hage hjemme. Også et noe uventet besøk av en grønn skapning som så ut som om han/hun hadde spist alle de andre iguanaene på øya.. At de små iguanaene raser rundt i trær og busker, er normalt nok, men denne var litt vel heftig for soltilbedende turister midt i siestaen..<br />
<br />
Den var litt for stor til at det ikke var litt skummelt, og alt for liten til at det var det.. Så i stedet for satte vi på det zooming og linser kunne holde, og hadde en liten film-/fotoshoot med skapningen som besøkte oss i varmen..! :)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-p5r3IM4p1DE/UPI4Ky2I5OI/AAAAAAAABtM/8Mx2PmpCe6A/s1600/DSC00802.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="225" src="http://4.bp.blogspot.com/-p5r3IM4p1DE/UPI4Ky2I5OI/AAAAAAAABtM/8Mx2PmpCe6A/s400/DSC00802.JPG" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<a name='more'></a><br />
<center>
<iframe allowfullscreen="allowfullscreen" frameborder="0" height="281" src="http://www.youtube.com/embed/6vmzxgNwiLI" width="500"></iframe>
</center>
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0Aruba12.52111 -69.96833800000001712.27309 -70.291061500000012 12.76913 -69.645614500000022tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-70358982828186192452012-12-24T08:30:00.002+01:002012-12-24T10:58:07.339+01:00Juleglede..! :)Så var dagen endelig her.. Nok en jul for mange og første gang for andre..<br />
<br />
Det er mange magiske inntrykk som (i noen tilfeller bokstavelig talt) fordøyes i disse dager.. Alt fra et juletre med lys og pynt, til pakker under treet med sine saftige bånd rundt.. Det er masse å smake på for første gang.. Det må være en herlig opplevelse å være 7 måneder og klar til din første jul.. Ingen preferanser.. Det er dømt til å bli magi, og kan bare ikke gå feil..! :)<br />
<a name='more'></a><br />
Men det er en deilig følelse for eldre 7-månedinger også når julefreden endelig senker seg over huset. Og selv om adventstiden kanskje er den flotteste tiden, så er det godt å lene seg tilbake og bare akseptere at det som ikke er gjort til nå, har ingen hensikt å bruker mer energi på eller tenke på.<br />
<br />
Så kan en si hva en vil om julestria, åpningstider, det kommersielle, forbruket, miljø, privatøkonomi, overflod og stress.. Akkurat nå, når du lener deg tilbake i stolen og lar skuldrene synke på plass, så er det like ubetydelig som en dråpe i havet.<br />
<br />
La de neste dagene ha et fokus alene - livskvalitet gjennom glede - for du vet aldri når bølgen treffer. Nyt stundene i denne herlige tiden..! Hva som har vært, og hva morgendagen bringer, kan du ikke gjøre noe med. Men du kan være i øyeblikket og bare glede deg over det. Og når alt kommer til alt - det er det du blir å huske når hverdagen treffer igjen.. Men alt til sin tid.. <br />
<br />
<b>En riktig god jul til alle sammen. </b><br />
<br />
Måtte latteren sitte løst, og gleden løfte taket i alle hjem! :-)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-RchcliqkkQs/UJeO9MGrEkI/AAAAAAAABKU/t51DWHEqOoY/s1600/IMG_8677.JPG" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="200" src="http://2.bp.blogspot.com/-RchcliqkkQs/UJeO9MGrEkI/AAAAAAAABKU/t51DWHEqOoY/s400/IMG_8677.JPG" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-RchcliqkkQs/UJeO9MGrEkI/AAAAAAAABKU/t51DWHEqOoY/s1600/IMG_8677.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><br /></a></div>
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0Narvik, Norway68.4384984 17.42726119999997568.3918079 17.265899699999974 68.4851889 17.588622699999977tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-28906694005463508202012-12-22T12:11:00.000+01:002012-12-22T12:11:01.709+01:00Fake it till you make it..?En ting er den følelsen av å være i et svært basseng med foreldre i alle varianter, hvor alle er bærende på sin versjon av en smålubben baby med passelig for stor badebleie, som virker mer produktplassert som et krav om å være i bassenget, enn en reell funksjon. Hadde det ikke vært vått i vannet...<br />
<br />
Så dukker det opp en instruktør, som beveger seg sakte rundt i vannet og hilser på alle babyene på sitt beste instruerende babyspråk, og ber deretter alle foreldrene ta med seg sin chubby lille utgave av lovende og håpefulle, for så og samles i en halvsirkel rundt instruktøren for dagens plasketrening.<br />
<br />
Instruktøren finner frem en skinnende gul badeand, legger den på vannet foran seg, og begynner plutselig å synge. Jeg måper, og lurer på hva dette er, men før jeg rekker fullføre tanken, så stemmer alle de andre foreldrene i den samme sangen.<br />
<br />
Og A-L-L-E kan den sangen. Med ærlig unntak av meg, som aldri har hørt den før, og lurer på hva dette er.. <br />
<a name='more'></a><br />
Instruktøren snur seg mot meg, som med en <i>tilfeldighet</i> regissert av universets ironi, står nærmest og er mest opptatt av fullt fokus på vår lille jente som plasker og spreller i det varme vannet. Instruktøren kommer nærmere og nærmere, og skyver anden foran seg. Jeg rygger litt tilbake, før et formannende instruktørblikk sier meg at jeg skal holde meg i ro.<br />
<br />
Anden, som også er hovedpersonen i den sangen alle kan, flyter nærmere og nærmere de ustrakte og ventende armene til vår lille jente. Og plutselig er anden innen rekkevidde, og hun lar seg ikke be to ganger, før hun grafser tak i den, løfter den opp og smaker på den, slik det er forventet at alle babyer skal gjøre med alt de kan ta tak i..<br />
<br />
Og så stopper sangen... <br />
<br />
Og jeg føler øynene til et basseng fullt av foreldre stirre på meg med stor forventning, babyene som henger i armene deres sikler etter den attraktive badeanden, som vår lille datter er i ferd med å sluke. Instruktøren forsøker å si noe til meg med instruktørblikket, og jeg skjønner ingenting..<br />
<br />
Jeg føler jeg nettopp er blitt ferska i og ikke gjøre hjemmelekser, uten å engang vite at vi hadde dem. Men jeg erindrer tilbake til en tv-serie hvor en forelder var i samme situasjon, så jeg hopper ut i det og sier nølende, stammende og skjelvende, med et stort spørsmålstegn bak - navnet på babyen...<br />
<br />
Sekundet med stillhet etter jeg har sagt navnet på babyen varer i en evighet, og du bare venter på å bli korrigert foran alle, vel vitende om at du er en av de som ikke har forberedt seg og dermed ikke bryr seg om sitt eget barn.. Her blir det både anmerkning og skammekroken på en gang.. <br />
<br />
Men som i en velregissert musikal, får jeg et anerkjennende nikk, og sangen gjenopptar plutselig og kollektivt med samme tempo, ord og rytme som før.. <br />
<br />
Og nå var visstnok poenget at anden skulle flyte videre til neste prøvesmaker i badebleie, men å overtale en baby om å slippe taket på herligheten er ikke rent enkelt.. Og det er ikke som om det er mulighet til å legge babyen ned, for å fysisk ta anden ut av armene på henne heller.. Men med en finte og en teknisk manøver, klarer jeg å få henne til å <strike>slippe</strike> miste anden, og ved en tilfeldighet og styrt av strømmen etter bevegelsen til instruktøren, flyter den mot neste unge lovende i sirkelen.. De neste.. Som selvsagt både vet hva som skal skje og hvordan.. Som om de hadde trent på dette hjemme på forhånd.. Jeg føler at hvis jeg blir tatt for å ikke ha gjort leksene mine, så skulle resten av gjengen blitt tatt for juks..<br />
<br />
Og sangen treffer det samme stille sekundet som hos meg, bortsett fra at det blir aldri stille. Neste person synger nemlig navnet på babyen som om de skulle vært en arie.. Høyt og tydelig foran et kritisk, men entusiastisk publikum, som kollektiv smiler og nikker konfirmerende om at sånn skal det være, og ikke stammende mumling som på han der "forelderen" tidligere..<br />
<br />
Jeg kjenner selvtilliten som forelder synker til bunns i bassengenet. Ikke kunne jeg sangen, ikke visste jeg at jeg skulle synge navnet hennes, og ikke sang jeg navnet heller.. <br />
<br />
Sangen flyter videre gjennom gruppen, sammen med anden, som bare er nødt til å føle seg relativt oppspist og utspyttet når seansen er over..<br />
<br />
På den positive siden, vår lille herlighet elsket vannet, som hun forsåvidt har gjort siden dag 1, og når både jeg og mine kjære, med våre kollektive lettere <strike>fryktinngytende</strike> utfordrende sangstemmer, faktisk kunne en sang eller to etterhvert som resten av treningen beveget seg fremover, så kom selvtilliten flytende litt tilbake før det hele var over..<br />
<br />
Men vår lille røverdatter gjennomførte med stil, mitt spede forsøk på sang til tross.. Og etter noen runder med plaskende entusiasme, var trinn 1 av babysvømmingen fullført, og et velfortjent diplom plassert på veggen..! :) <br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-k_vOZCuns6o/UNWTBoAZmkI/AAAAAAAABRU/2dBSNqCivoc/s1600/bilde.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="400" src="http://4.bp.blogspot.com/-k_vOZCuns6o/UNWTBoAZmkI/AAAAAAAABRU/2dBSNqCivoc/s400/bilde.JPG" width="302" /></a></div>
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0Harstad, Norway68.7986342 16.54145029999995168.7066997 16.218726799999953 68.890568699999989 16.86417379999995tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-43626525546990074352012-12-21T13:17:00.001+01:002012-12-21T13:17:29.046+01:00She Walks In Beauty...Et lite dikt til min kjære i disse deilige førjulsdager.. Rett og slett fordi hun er helt herlig..! :-)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-FZRbT0P4IbA/UNHBZAuB6lI/AAAAAAAABQ4/4FXzocmzbp4/s1600/IMG_7579.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="267" src="http://1.bp.blogspot.com/-FZRbT0P4IbA/UNHBZAuB6lI/AAAAAAAABQ4/4FXzocmzbp4/s400/IMG_7579.JPG" width="400" /> </a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<a name='more'></a><br />
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">She walks in beauty, like the night</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">Of cloudless climes and starry skies;</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">And all that´s best of dark and bright</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">Meet in her aspect and her eyes:</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">Thus mellowed to that tender light</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">Which heaven to gaudy day denies</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br /></span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">One shade the more, one ray the less,</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">Had half impaired the nameless grace</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">Which waves in every raven tress,</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">Or softly lightens o´er her face;</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">Where thoughts serenely sweet express,</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">how pure, how dear their dwelling-place.</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;"><br /></span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">And on that cheek, and o´er that brow,</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">So soft, so calm, yet eloquent,</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">The smiles that win , the tints that glow,</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">But tell of days in goodness spent,</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">A mind at peace with all below,</span></span></div>
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><span style="font-size: small;">A heart whose love is innocent!</span></span><br />
<br />
<span style="font-family: Verdana,sans-serif;"><span style="font-size: small;"><i><span style="font-size: x-small;">Lord Byron </span></i></span></span></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0Narvik, Norway68.4384984 17.42726119999997568.3918079 17.265899699999974 68.4851889 17.588622699999977tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-61008450181181769982012-12-07T10:28:00.005+01:002012-12-07T10:28:27.970+01:00"Livets høyeste lykke"Et flott lite dikt som passer flott etter at en milepæl er tilbakelagt med barndåpen i helgen.. :)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-qBzKNsCehag/UMCtiuZ7JbI/AAAAAAAABNs/jd67yslu2Yo/s1600/IMG_5875.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="640" src="http://2.bp.blogspot.com/-qBzKNsCehag/UMCtiuZ7JbI/AAAAAAAABNs/jd67yslu2Yo/s640/IMG_5875.jpg" width="425" /></a></div>
<br />
<a name='more'></a><br />
<div style="text-align: center;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;">Den vesle varme ungen min<br />gjør rare lyder med tungen sin,<br />hun lager
merkelige ord<br />til glede for sin stolte mor.<br />Min egen lille
deilighet,<br />jeg har slik gunstig leilighet<br />til gransking av den hvite
rand<br />av underkjevens første tann,<br />en bitteliten snehvit spiss<br />av
verdens minste tannebiss.<br /><br />Du vesle fugleungen min,<br />den lubne, skjønne
kroppen din<br />med de små rare klærne på,<br />og foten din, med tærne på,<br />og
hånden din, og armen din,<br />og farven din, og varmen din,<br />er som et
kjempemessig hav<br />din mor kan øse lykke av.<br /><br />Men uten kamp, og uten
slag,<br />skal jeg gi slipp på deg en dag.<br />Hvor min du er, -
allikevel,<br />skal du bli stor, og bli deg selv.<br />Nå kan jeg bare pleie
deg<br />og elske deg, og eie deg,<br />og leke med deg, og ta i deg,<br />og være
bunnløst glad i deg.<br /><br />Men når du selv, om litt, blir stor,<br />så vil du
si: "Nei, æsj da, mor."<br /><br />Og selvsagt har du rett i det,<br />det finnes ikke
vett i det.<br />Og så en dag om 15 år,<br />skal denne bylten uten hår,<br />som
sutter sin egne tær,<br />si: "Mor, så gammeldags du er."<br /><br />Og ser du mitt
fotografi,<br />så vil du le av det og si:<br />"Tenk dette her er mor og far!<br />Å,
gid hvor rare dere var!"<br /><br />Hva sorger det vil volde meg<br />i strid for å
beholde deg,<br />hva kamp det enn vil skape meg,<br />så vil jeg sikkert tape
deg.<br /><br />Vi snakker sammen uten ord,<br />for selvsagt skjønner jeg, din
mor,<br />allverdens rare skurrelyd.<br />Jeg legger munnen, from av fryd,<br />mot
nakkegropens myke skinn.<br /><br />Å, skjønne fugleungen min!</span><br />
<br />
<div style="text-align: left;">
<span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"><i><span style="font-family: Arial,Helvetica,sans-serif;"> Diktet er hentet fra <a href="http://dikt.org/Livets_h%C3%B8yeste_lykke">dikt.org</a>...<b><span style="font-family: "Trebuchet MS",sans-serif;"> :-)</span></b></span></i></span></div>
</div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com2Narvik, Norge68.4384984 17.427261268.4151569 17.3482972 68.4618399 17.5062252tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-64047081864363330452012-11-19T13:46:00.000+01:002012-11-19T13:46:02.069+01:00Prokrastinering...Jeg har hørt ordet brukt tidligere, men har egentlig aldri orket finne ut av hva det egentlig var for noe, og årsaken til det virker jo innlysende.. Ting tyder på at jeg har <i>prokrastinert </i>det.. <br />
<blockquote class="tr_bq">
<a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Prokrastinering" target="_blank"><b>Prokrastinering</b></a> er et uttrykk innen psykologien
som innebærer utsettelse eller unnvikelse av en handling som skal
avsluttes. Dette innebærer at fokus forflyttes til andre handlinger som
vil føre til at personen ikke får utført påbegynte arbeidsoppgaver.</blockquote>
Jeg sitter egentlig og skriver på en prosjektoppgave.. Eller hjemmeeksamen som det også heter.. Og lurer på hvor effektiv folk må ha vært før i tiden når de ikke hadde internett.. Tror nesten at fraværet av internett er en tungtveiende årsak til at jeg klarte å kravle meg gjennom videregående.. Men det blir bare en antakelse.. Og en avsporing.. Som igjen er logisk, for da utsetter jeg å måtte fullføre denne bloggen når jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg egentlig skriver den..<br />
<br />
<a name='more'></a>Jeg sitter og kikker på prosjektoppgaven, og lurer på hvorfor jeg ikke har klart å gjøre den ferdig tidligere.. Jeg lurer på hvorfor det er slik hver eneste gang det er eksamenstid.. Alt annet blir mer interessant, selv om all logikk tilsier at det er bare ikke sant.. Som husarbeid for eksempel.. Jeg har brukt tid på å rydde klesskapet.. Jeg kunne ha ventet noen dager til med det.. Eller uker for den saks skyld.. Har jo tross alt ikke sett behovet resten av året som har passert, men på den annen side, har ikke akkurat hatt eksamen store deler av resten av året heller da..<br />
<br />
Når jeg tenker tilbake, oppdager jeg det samme mønsteret hver gang.. Uten unntak.. Når du virkelig ikke har tid til å fokusere på noe annet, enn nettopp det ene som virkelig brenner, så får jeg en merkelig lyst til å gjøre alle andre ting.. Uten unntak.. Og gjør det.. Alle de andre tingene vel og merke.. Er det det som er utsettelsesatferdssyndrom? Eller muliges bare forflytting av fokus og et lantent behov for å utøve skippertaksmentalitet..?<br />
<br />
Uansett ramler en lett ned i kategorien når grupperingen er som følger:<br />
<blockquote class="tr_bq">
Problemer med prokrastinering er kanskje <i><b>særlig vanlig blant yrkesgrupper og
studenter som har arbeidsoppgaver med lang tidsfrist og stor frihet til selv å
styre sin egen tid</b></i>. Å utsette anstrengende aktiviteter eller ikke kunne fullføre
noe har for øvrig blitt beskrevet som et allmenmenneskelig fenomen mange ganger
i kulturen.</blockquote>
Så da er det lett å skjønne jobb, studier og ikke minst trening.. Og forsåvidt husarbeid i eksamenfrie perioder.. Det sies at det alltid er en unnskyldning, men kanskje det egentlig bare er en <i>diagnose</i>..? Som igjen er en så alvorlig unnskyldning, at den bør tas på alvor..?<br />
<br />
Husk nå bare, prokrastinator eller ikke.. Et ordtak sier at d<i>en kloke stresser ikk</i>e, så får det være så selvmotsigende det bare makter opp i mot ordtaket <i>ikke utsett til i morgen, det du kan gjøre i dag</i>.. <br />
<br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0Narvik, Norge68.4384984 17.427261268.4151569 17.3482972 68.4618399 17.5062252tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-84011239523728888632012-11-12T10:00:00.000+01:002012-11-12T10:00:50.387+01:00En perle i nord...Vi tilbrakte en helg på Tranøy sensommeren i år, og ikke bare er det et sted med røtter til Knut Hamsun og følgelig en inspirasjonskilde til noen store norske litterære verker, og ikke minst et historisk sted for den store norske forfatteren. Men det er et ubeskrivelig flott sted også. Naturskjønt og vakkert. Avslappende og spennende. Og vi var heldige med sol fra en klar blå himmel i tillegg da, noe som ikke akkurat var definisjonen på været i nord i <i>sommeren </i>som passerte, selv om det var en svært så vindfull dag da.<br />
<a name='more'></a><br />
Men den ikke direkte sommerlige vinden og varmen til tross, det er utrolig flott der, og det anbefales på det varmeste at du svinger innom når du er i de trakter. Det er verdt det, både om du har lest deg opp på stedet og om forfatteren eller ikke. Det er strengt tatt ikke viktig. <br />
<br />
Det fantastiske med Nord-Norge, er at det har nok av perler, noen mer kjente enn andre, og dette er virkelig en av de perlene. Hit skal jeg tilbake, og kan samtidig ikke skjønne at jeg ikke har vært der før nå, men det gjelder mange steder, så en gang må en bare begynne.. :-)<br />
<br />
I disse gryende mørketider, er det greit å mimre tilbake til at det har vært og vil komme litt lysere dager. Men først vinter, jul, ski og moro..! <br />
<br />
<div style="text-align: center;">
"De siste dager har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige natt..." </div>
<div style="text-align: center;">
</div>
<div style="text-align: center;">
<b><span style="font-size: xx-small;"><i>Pan </i>av Knut Hamsun</span></b></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-p35NPc51hVc/UGwhr8hykHI/AAAAAAAAA7I/J5HJflD3lAY/s1600/IMG_8142.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="http://4.bp.blogspot.com/-p35NPc51hVc/UGwhr8hykHI/AAAAAAAAA7I/J5HJflD3lAY/s400/IMG_8142.jpg" width="400" /> </a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-wl5CifBoG7A/UJ_Sf3o6-dI/AAAAAAAABK8/zbo58X-_0s0/s1600/IMG_8128.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="http://3.bp.blogspot.com/-wl5CifBoG7A/UJ_Sf3o6-dI/AAAAAAAABK8/zbo58X-_0s0/s400/IMG_8128.jpg" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-394XBIEgghY/UJ_Tt1FFczI/AAAAAAAABLU/Qv-NL4caTVY/s1600/IMG_8143.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="http://2.bp.blogspot.com/-394XBIEgghY/UJ_Tt1FFczI/AAAAAAAABLU/Qv-NL4caTVY/s400/IMG_8143.JPG" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-HUfMO68Rt3A/UJ_UMxbQbiI/AAAAAAAABLs/GeNLsY0_wBU/s1600/IMG_8154.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="http://3.bp.blogspot.com/-HUfMO68Rt3A/UJ_UMxbQbiI/AAAAAAAABLs/GeNLsY0_wBU/s400/IMG_8154.JPG" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-ZTZrQjcOcfc/UJ_VG4hGDrI/AAAAAAAABMM/yc2uAhIgmkQ/s1600/IMG_8191.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="http://3.bp.blogspot.com/-ZTZrQjcOcfc/UJ_VG4hGDrI/AAAAAAAABMM/yc2uAhIgmkQ/s400/IMG_8191.JPG" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://2.bp.blogspot.com/-D1lP6fZc2-4/UJ_WVEi7bVI/AAAAAAAABMs/4ks8Uo33TsU/s1600/IMG_8096.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="240" src="http://2.bp.blogspot.com/-D1lP6fZc2-4/UJ_WVEi7bVI/AAAAAAAABMs/4ks8Uo33TsU/s400/IMG_8096.jpg" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-Ktp6E5HOYQg/UJ_Un2pgqOI/AAAAAAAABL8/mr08n-ts1U4/s1600/IMG_8174.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="http://4.bp.blogspot.com/-Ktp6E5HOYQg/UJ_Un2pgqOI/AAAAAAAABL8/mr08n-ts1U4/s400/IMG_8174.jpg" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-5-0ttY3Vm5s/UJ_TKAKnE5I/AAAAAAAABLE/tnerpoI_1e4/s1600/IMG_8133.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="http://4.bp.blogspot.com/-5-0ttY3Vm5s/UJ_TKAKnE5I/AAAAAAAABLE/tnerpoI_1e4/s400/IMG_8133.jpg" width="400" /> </a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<br /></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
Noen flere bilder på Picasa i albumet under:</div>
<table style="width: 194px;"><tbody>
<tr align="center"><td style="background: url("https://picasaweb.google.com/s/c/transparent_album_background.gif") no-repeat scroll left center transparent; height: 194px;"><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/TranY2012?authuser=0&feat=embedwebsite" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img height="160" src="https://lh3.googleusercontent.com/-HqPw--gPAFI/UGwhrGVrkAE/AAAAAAAABM0/P_xk3chxIR8/s160-c/TranY2012.jpg" style="margin: 1px 0px 0px 4px;" width="160" /></a></div>
</td></tr>
<tr><td style="font-family: arial,sans-serif; font-size: 11px; text-align: center;"><a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/TranY2012?authuser=0&feat=embedwebsite" style="color: #4d4d4d; font-weight: bold; text-decoration: none;">Tranøy 2012</a></td></tr>
</tbody></table>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: left;">
<br /></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0Narvik, Norge68.4384984 17.427261268.4151569 17.3482972 68.4618399 17.5062252tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-16861996728079134412012-11-05T10:51:00.001+01:002012-11-05T10:51:06.670+01:00Isdans og snølek.. :)Vinteren har gjort sitt inntog i nord.. Eller hadde i hvert fall
det.. Mulig den har mistet grepet en smule.. For etter noen uker på
andre snøfrie steder, men med stadige oppdateringer om centimeter etter
centimeter med snø hjemmefra.. Ofte krydret med lekre skibilder fra
fjellet.. Nedsnedde biler, snømenn og generelt heldekkende vinter, så
har det ikke akkurat vært kose-vinter-været etter at vi kom hjem..<br />
<a name='more'></a><br />
Regn - regn - regn.. Skikkelig godt gammelt norsk knekke-lårhals-føre og skikkelig bedritent drittvær..
For alt i verden - det er morsomt med våt snø.. Men snøen er på vikende
front, og da er det bare isen igjen, noe som ikke er like festlig..
Poenget er uansett at det var vinter når vi landet - og helt til vi fikk
gravd frem vintersko og alt som hører med, og siden den gang har
kombinasjonen sydvest/isbrodder vært mer enn passende..! Men da igjen - våt snø er morsomt.. :-)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-abO1FmppxKo/UJblSNrWK_I/AAAAAAAABKM/GFYAedxq9LM/s1600/DSC00643.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="301" src="http://3.bp.blogspot.com/-abO1FmppxKo/UJblSNrWK_I/AAAAAAAABKM/GFYAedxq9LM/s400/DSC00643.JPG" width="400" /></a></div>
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-bVZyvVMgbT4/UJbll9NBmNI/AAAAAAAABJs/PvWZcQWIy5A/s1600/DSC00636.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="225" src="http://4.bp.blogspot.com/-bVZyvVMgbT4/UJbll9NBmNI/AAAAAAAABJs/PvWZcQWIy5A/s400/DSC00636.JPG" width="400" /></a></div>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0Narvik, Norge68.4384984 17.427261268.4151569 17.3482972 68.4618399 17.5062252tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-69075619240797648832012-10-31T10:52:00.000+01:002012-10-31T10:52:35.974+01:00KøbenhavnÅ reise til København på seminar for jobben er ikke det verste oppdraget en får, og i hvert fall ikke når du kan kombinere det med noen ekstra feriedager i en fantastisk by. For selv om det tok meg noen år av mitt liv å komme hit første gang, så var det vel verdt det. En virkelig positiv opplevelse, fra start til mål..<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://1.bp.blogspot.com/-Va2t9WyRUUQ/UIMsic0sHbI/AAAAAAAABCc/EZEuhaUxn4c/s1600/DSC00182.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="266" src="http://1.bp.blogspot.com/-Va2t9WyRUUQ/UIMsic0sHbI/AAAAAAAABCc/EZEuhaUxn4c/s400/DSC00182.JPG" width="400" /></a></div>
<a name='more'></a><br />
At høsten var i gang gjorde heller ikke så mye, da det var
behagelige temperaturer og godt vær. Med en stor barnevogn dyttende
foran seg, og en liten jente som elsker følelsen av å bli trillet, så
var det en nytelse å bare trille tur i en storby med svært lite av det vi kjenner som bakker, så det tok litt tilvenning..<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-T5EZuHJw0DM/UIMsfp0hfhI/AAAAAAAABEA/nP5NxVc_g6o/s1600/DSC00176.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="222" src="http://4.bp.blogspot.com/-T5EZuHJw0DM/UIMsfp0hfhI/AAAAAAAABEA/nP5NxVc_g6o/s400/DSC00176.JPG" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
</div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://3.bp.blogspot.com/-5RbztmWfg6o/UIMsYbuqmYI/AAAAAAAABBs/HCkddaegZP8/s1600/DSC00168.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="225" src="http://3.bp.blogspot.com/-5RbztmWfg6o/UIMsYbuqmYI/AAAAAAAABBs/HCkddaegZP8/s400/DSC00168.JPG" width="400" /></a></div>
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-427UIF_bGak/UIMsbWJZNhI/AAAAAAAABB0/2Wqcp0Y5K0Y/s1600/DSC00169.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="225" src="http://4.bp.blogspot.com/-427UIF_bGak/UIMsbWJZNhI/AAAAAAAABB0/2Wqcp0Y5K0Y/s400/DSC00169.JPG" width="400" /></a></div>
<br />
Og som om ikke de fleste som har vært i København vet det, så er Tivoli magisk på kveldstid, og <a href="http://utboks.blogspot.no/2012/10/tivoli-i-mrket.html" target="_blank">Tivoli i høstmørket</a> var intet annet enn fantastisk. Ikke minst at det var pyntet til Halloween. Det var virkelig en flott opplevelse..! <br />
<br />
Flere bilder i albumet under.. :) <br />
<table style="width: 194px;"><tbody>
<tr><td align="center" style="background: url(https://picasaweb.google.com/s/c/transparent_album_background.gif) no-repeat left; height: 194px;"><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/KBenhavn201202?authuser=0&feat=embedwebsite" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img height="160" src="https://lh6.googleusercontent.com/-onwlD_rIhFw/UIMrrS621LE/AAAAAAAABJI/kG7IzCOJ-TA/s160-c/KBenhavn201202.jpg" style="margin: 1px 0px 0px 4px;" width="160" /></a></div>
</td></tr>
<tr><td style="font-family: arial,sans-serif; font-size: 11px; text-align: center;"><a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/KBenhavn201202?authuser=0&feat=embedwebsite" style="color: #4d4d4d; font-weight: bold; text-decoration: none;">København 2012</a></td></tr>
</tbody></table>
Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0Narvik, Norge68.4384984 17.427261268.4151569 17.3482972 68.4618399 17.5062252tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-18923963582820327632012-10-25T11:03:00.001+02:002012-10-25T11:03:01.397+02:00Rett venstre?Må innrømme at jeg fikk ikke helt med meg hva denne armen opprinnelig tilhørte, eller hvor den hører hjemme og alle andre slike ting en egentlig skal lære på museum.. Men det er vel det du kaller en rett venstre og relativt steinhardt..? :-)<br />
<br />
<div class="separator" style="clear: both; text-align: center;">
<a href="http://4.bp.blogspot.com/-KYR_UPiKpBk/UIj6OhGBqOI/AAAAAAAABF8/0ThfJnff85c/s1600/DSC00356.JPG" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" height="242" src="http://4.bp.blogspot.com/-KYR_UPiKpBk/UIj6OhGBqOI/AAAAAAAABF8/0ThfJnff85c/s400/DSC00356.JPG" width="400" /></a></div>
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0The British Museum, London51.5186498 -0.126413651.516179799999996 -0.1313491 51.5211198 -0.12147809999999999tag:blogger.com,1999:blog-9200056783204215909.post-82982185961587802732012-10-21T10:15:00.001+02:002012-10-21T10:15:54.386+02:00Gode reisevenner.. :)Det var engang at det holdt lenge med Visa-kort og pass når en skulle ut og reise.. Det var engang.. :)<br />
<br />
<center>
<a href="https://picasaweb.google.com/117170414427435038475/BloggerBilder?authkey=Gv1sRgCK6Co7eGqMqQsQE#5801333743930918866"><img border="0" height="336" src="https://lh5.googleusercontent.com/-PKdc_VQOk4k/UIJ6TaZ9R9I/AAAAAAAAA9U/0KOf0CT74Kc/s288/0.jpg" style="margin: 5px;" width="450" /></a></center>
<br />
<br />Anonymoushttp://www.blogger.com/profile/02480781239252676674noreply@blogger.com0København55.6760968 12.568337155.604469300000005 12.4104086 55.7477243 12.726265600000001