Refleksjon er innen filosofien tankens retning på noe, ettertanke, betraktelse. Innen psykologi har begrepet i hovedsak blitt brukt på to måter: Bevissthetets tilbakeblikk på seg selv, selvbevisstheten, og en tanke av mer allmenn karakter, som man utvikler ut fra en mer konkret fornemmelse. Refleksjon i den siste betydningen kan gjelde både ytre og indre virkelighet. Skjønner?

mandag 29. august 2011

Kommunevalg i terrorskygge?


Svenske Aftonbladet skrev i uken som fulgte den grusomme terrorhandlingen mot Norge 22. juli 2011, at kommunevalget i Norge vil finne sted i en terrorskygge, og de konkluderte med at det var håp om økt valgdeltakelse som en konsekvens. Og i min mening, ville ingenting vært en bedre respons på terrorhandlingen enn akkurat det.


Ifølge SSB var det under stortingsvalget i 2009 en valgdeltakelse på 76,4 %, mens det under kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2007 ble registrert et oppmøte på 61,7 %. Men dette var tross alt en vekst på 2,4 % siden tilsvarende valg i 2003.

Tradisjonelt lavere oppslutning ved lokalvalg
Men med tanke på endringen vi har sett i den politiske respekten for hverandres meninger, og toleransen som har ligget over nasjonen etter terrorhandlingene 22. juli, sammen med den nasjonale folkefølelsen av og ville gjøre en forskjell, er jeg spent på årets valgdeltakelse. Kommunestyre- og fylkestingsvalg har tradisjonelt en lavere oppslutning, uten at jeg verken vet hvorfor eller klarer grave frem noen statistikker eller undersøkelser om årsaken. Men jeg har forhåpninger om at oppslutningen rundt valget denne gangen vil ta seg opp fordi folket ønsker å bli hørt. Mulig det bare er en ønskedrøm, men med det fokuset som har vært på demokrati den siste måneden, så håper jeg at folk ikke glemmer å bruke sin stemmerett. Det handler om å utgjøre forskjellen, og når 40 % tidligere har valgt å bli sittende hjemme, så sier det seg selv at det er stort potensiale i denne gruppen, tradisjonelt kjent som sofavelgere.

En årsak til lav oppslutning kan være at det dreier seg om styre av kommuner og fylker, og at dette ikke er like interessant som styre av nasjonen. Det er lokale saker som gjelder og engasjerer, og dermed blir fokus på partilederne og valgløfter over det ganske land ikke så sentralt. Det handler nemlig ikke om de sentrale og samlede heltidspolitikerne, men de engasjerte lokale som ønsker å bidra og gjøre en forskjell. De med variert bakgrunn, erfaring, utdanning og respekt i sine lokale miljøer. Det handler om lokal historikk i din kommune og ditt fylke, hvor de små tingene lokalt utgjør forskjellen, og hvor de store tingene virker i stor grad samlende tverrpolitisk, og hvor felleskapet jobber for videre vekst og utvikling av kommunen. Misnøyen lokalt er tydeligere og mer definerbar, og effekten fra partilederne blir mindre av samme årsak.

Aldersfordeling
Det er litt interessant å se på aldersfordelingen på de borgerne som velger å stemme ved kommunevalgene. I tilsvarende valg i 2003 så var aldersgruppen 18-21 år og 22-29 år underrepresentert når tallene var talt opp med henholdsvis 37 og 39 %. I de neste gruppene gjør statistikken en solid klatring til over 60 %, og hvor igjen de mellom 60-69 år hadde det klart beste oppmøtet med hele 73 %.

Noe som leder meg til å tro at lokalvalget engasjerer de etablerte i større grad, da de både bor, jobber og lever i kommunen, samt tenker på sin egen fremtid når alderdommen gjør seg gjeldende? Og at den underrepresenterte gruppen ofte er bostedsregistrert i hjemkommunen, men bor i andre byer og studerer, og har ikke fokus rettet mot styringen av kommunen hjemme?

Sympatieffekten?
Jeg leste en interessant artikkel i A-magasinet fredag 26.august samtidig som jeg jobbet med teksten, hvor det i hovedsak dreide seg om historikk rundt politisk vold, og effekten dette hadde.

Valgforsker ved NTNU, Anders Todal Jenssen, tror den såkalte sympatieffekten som følge av terrorhandlingen 22. juli vil gjøre seg gjeldende ved dette valget, da hendelsen og valget er så nært hverandre i tidsperspektiv, og at rikspolitikken vil overskygge de lokalpolitiske sakene, da politisk vold er svært sjelden i Norge, og spenningen mellom partiene er liten i tiden som følger. I tillegg til at hverdagspolitikk føles smålig i tiden etter den tragiske hendelsen som rammet nasjonen.

Artikkelen forteller at grunnlaget for dagens velgere er ideologisk ståsted i motsetning til yrke, utdanning og slikt som var fokus før. Velgere er blitt troløse, og sakene sammen med partilederne er avgjørende for valget, i tillegg til økonomi. Og at i både kriser og usikre tider vender folket seg til troverdighet og det trygge, og i Norge er dette Arbeiderpartiet. Det kalles performanceeffekt. Store saker samler nasjonen, og det vekker sympatien i oss.

Jeg er veldig i tvil om at det lokalpolitisk over det ganske land, vil oppleve den effekten av sympatistemmer som artikkelen viser til, da det er et annet fokus fra sak til sak fra kommune til kommune. Men tror gjerne at sympatieffekten er med på å bidra til at flere velger å stemme, uansett parti. Og ikke i sympati, men fordi vi ønsker å bli hørt, og ønsker å understreke vår respons mot terrorhandlingen «mer demokrati».

Under tittelen «Borgerlige byer» skriver Stein Aabø i Dagbladet 28. august, at kommunevalg er bestemte saker, og at personer er mer utslagsgivende ved Stortingsvalg. Men samtidig så fremstår Ap bedre enn normalt i disse dager, og stiller spørsmål om dette kan være sympatibølgen? Han tror resultatet ved årets valg vil likne resultatet fra lokalvalget i 2007. 

Økt valgdeltakelse = mer demokrati?
Mitt håp for valget i 2011 uansett, er å gjøre oppslutningen rundt valget fra de siste kommunevalgene til skamme, og at de ubestemte eller sofavelgere om du vil, kan strømme til valglokalene, og da gjøre sin borgerplikt. Om så bare stemme blankt som protest om det er det som er ditt standpunkt. Stemmen din telles ikke med, men valgstatistikken vil ta hensyn til det, og som igjen er med på å poengtere en protest mot politikerne lokalt, uansett partitilhørighet.

Det viktigeste er nemlig deltakelse og oppslutning rundt demokratiet. Ikke en stille protest fordi du ikke gidder, fordi din stemme ikke teller, fordi du er uenig i alt og ikke ser poenget.

I 1963 ble det satt norsk rekord ved kommunevalg, da hele 80 % brukte sin stemme ved valget, klarer vi å nå tilsvarende høyder nå?

Gjør din borgerplikt, og møt opp og stem, ganske enkelt. Du kan forhåndsstemme allerede nå, så det er ikke som om du ikke har tid til det i løpet av de neste 2 ukene, eller?