Lidenskap og lidelse # 1

Socrates! Hvordan kunne du bomme?

Lidenskap og lidelse

"When I was a kid and played with my friends, I always chose to be Platini. I let my friends share the names of my other idols between themselves."

—Zinedine Zidane—

Forelskelse?

Jeg har bestandig innbilt meg at mitt første møte med fotball startet som en forelskelse. Irrasjonelt og altoppslukende. Intenst og poetisk. Men ved nærmere ettertanke innser jeg at det kanskje ikke var helt sånn det var.

Det blir nok mer riktig å si at det var et vennskap som utviklet seg som følge av omstendigheter. Nølende og usikkert. Kontaktsøkende, men beskjeden. Jeg vil påstå at jeg og fotball ikke valgte hverandre bevisst, men at det bare ble sånn. Var vi ment for hverandre? Det er vanskelig å svare på. Men jeg vil trekke paralleller til min første skoledag, og mitt første møte med mine klassekamerater. Nye venner som skulle følge meg hele livet i variert grad, noen fjerne, andre nære. Et første møte med mennesker som skulle danne basisen og grunnlaget for evige vennskapsbånd i en eller annen form.

Det er egentlig en kontekst som passer godt da mitt første møte med fotballen sammenfalt med mitt første skoleår. Jeg var 7 år. For sånn var det da. I hvert fall i min bygd. Skolealderen var altså felles for alle, men fotballen var forbeholdt første skoleår og oppover. Og med barneidrett i fokus tidlig på 80-tallet, så var fotball også utelukkende en sommeraktivitet.

Mitt forhold til fotball i de unge uskyldige dager var mildt sagt nølende. Jeg var usikker på hva denne idretten var og jeg hadde virkelig ikke grunnferdighetene som et naturlig fundament å bygge på. Jeg var ganske enkelt ikke et umiddelbart balltalent. Og jeg husker med gru hvordan jeg skulle forsøke og føre ballen sikk-sakk mellom kjegler og fremstå som om jeg hadde kontroll på ballen. Bare for å bli veldig avslørt på mine begrensede ferdigheter og kontroll. Ikke kom jeg fra en særskilt fotballfamilie, selv om vi ikke var helt uten ferdigheter og en form for talent. Men fotball stod i det minste sterkt som emosjon om ikke genetisk i familien.

Som et første møte oppdaget jeg at jeg ikke var venn med ballen og ballen var ikke venn med meg. Vi hadde så vidt hilst på hverandre før, men det var ikke noe umiddelbart godt vennskap og det var langt ifra kjærlighet ved første spark. Jeg hadde vært for liten til å favne om løkkefotball enda, så det var tilfeldig spark av ball i hagen som gjaldt frem til da.

Men selv om det var skummelt og knøvlete, selv om jeg var skremmende lite komfortabel i situasjonen, så var det noe der. Det er vanskelig å sette ord på det, men det var en gnist av noe kjent, av noe magisk, av noe mystisk, av noe spennende og av noe nytt. Det var noe, men jeg visste ikke helt hva. Men det var nok til å trigge interessen og til å følge etter for å finne ut mer.

Det var starten.

Utakknemlig kjærlighet?

Fra mitt første usikre spark på ballen, har fotballen alltid vært meg nær. Jeg vil beskrive det som en slags utakknemlig kjærlighet. En slags avhengighet og lidenskap som vanskelig lar seg forklare eller for den saks skyld beskrive. Det er noe som må føles. Og enten har du de følelsene i deg eller så har du det ikke.

Over tid har det utviklet seg til et bunnsolid vennskap. Vi har ikke samme dialogen i dag som vi hadde før. Men vi er godt kjent med hverandre, vi er trygge på hverandre og vi har en felles fortid som gjør oss bundet til hverandre for livet. Vi kan ha lange fravær, men tar opp tråden som om sist vi møttes var i går. Hver eneste gang. Et vennskap for livet. På godt og vondt.

Fotballen er blitt endel av blodsirkulasjonen, og selv om jeg prøver å distansere meg noe nå i voksen alder, kommer den alltid tilbake. Jeg klarer aldri å slippe ballen helt. Den truer alltid i bakrom. Presser høyt og med stor intensitet. Men det ble litt mye etterhvert. Og nå merker jeg at jeg nærmer meg faretruende klisjeen om at alt var bedre før, noe som er et sikkert vårtegn på at jeg har forlatt ungdommen. Men personlig har det føltes som om at selve magien er fraværende. Om det er en følge av sportens dreining mot helårlig og døgnkontinuerlig og at vi lever i et informasjonssamfunn, eller at jeg er blitt voksen og lever under konstant press av tidsfellen og kravene til å leve opp til forventninger som legges på deg som en aktør i samfunnet, kan jeg ikke svare på .

Men jeg tror jeg har mistet uskyldens barndom gjennom teknologisk utvikling med tilhørende tilgjengelighet og min økende alder, samt at nærheten til magien ikke lengre er like utenfor husdøren lengre. Det var noe spesielt med å få nyheter via tekst-TV. Sniklese på baksiden av engelske aviser på Narvesen, flere dager etter kampen var spilt. Kjøp av aviser og magasiner for å klippe ut bilder og artikler. Men jeg følger likevel med på det aller meste av det som foregår i fotballens verden. Litt i det skjulte på daglig basis. Og veldig selektivt. Jeg er ikke en sniker, men jeg har over årene bevisst engasjert meg litt mindre og begrenset tiden jeg gir til fotballen. Både frivillig og motvillig. Som småbarnsfar på bleiestadiet er det ikke jeg som disponerer tiden min.

Men jeg har møtt mine vegger, hatt mine overdoser, vært gjennom ubeskrivelige nedturer og dype bølgedaler, og det igjen har hatt sine langtidsvirkninger på interessen. Men uansett stadie jeg befinner meg på, så er det alltid deilig med mesterskap som EM eller VM. Det gir meg muligheten til å fylle opp. Til å slippe inn gleden. Å gjøre et ærlig forsøk på det, i det minste. Å få en real vitamininnsprøytning som engasjerer.

Og der jeg tidligere har startet hardt og fått melkesyre eller antydning til krampe tidlig i mesterskapet, så tok Euro 2016 med seg noe helt spesielt. Jeg holdt ut, ikke fordi jeg måtte av ren avhengighet, men fordi det har ga meg noe. Noe annet. Noe kjent. En smak av barndommelig glede og entusiasme. Å finne tilbake til røttene på en måte. Til uskylden og til gleden.

Det var fullt av overraskelser og morsom fotball. Wales og Nord-Irland. Belgia og Italia. Tyskland og Frankrike. Og ikke minst, den store lille askeladden, bokstavelig talt, i Island. Det herlige og ærlige og hardtarbeidende Island. Det lille laget som trodde det kunne. Det lille laget som ikke hadde prøvd det før og fant ut at det klarte det helt sikkert. Barndomslitteraturens herlige floskler. Et ordentlig eventyr. Fra sagaøya. Det er nesten poetisk, og det er helt fantastisk. Det lille laget som alle elsket. Alle. Det lille laget uten de store profilene. De har gode fotballspillere, men det er ikke spillernavn du tar med deg på utenfor huset og kler på deg i den kommende matchen på løkka.

Men Island er folkelige. X-factor om du vil. Og Island ga meg tilbake gleden ved fotball gjennom at alle kan klare det. Alle. Det handler bare om vilje. Instinkt og vilje som jeg kjenner så inderlig godt som småbarnsfar. Alt kan ikke planlegges, og noen ganger blir veien til mens du går. Noen ganger er det bare stor vilje til å lykkes som står mellom deg og suksess. Instinkt og vilje. Og Island hadde det. I massevis. Var det fordi de var avskrevet før mesterskapet startet? Var det fordi de kom fra en øy med så lite innbyggere at det skulle være umulig å hevde seg internasjonalt? Var det den statistiske erfaringen som viste oss at med forutsetningene Island hadde, skulle du ikke ha noen mulighet til å lykkes? Var det ærligheten i spillet? Var det supporterne med sine fryktinngytende og herlige vikingrop fra tribunen?

Jeg vet ikke, men jeg vet at Island ga meg tilbake noe jeg hadde mistet for lenge siden. Island dro meg tilbake til barndommen. Til den spede begynnelsen. Til tiden før lidelsen og lidenskapen som er blitt fotball. Tilbake til gleden. Uskylden.

Ekspertene har klaget sin nød om et kjedelig mesterskap. De har bare ikke skjønt det. I hvert fall ikke det som jeg sitter igjen og kjenner på. Den rene magien av uskyld.

Og det nøyaktig 30 år etter første gangen. Med Maradona. Platini. Negrete. Tigana. Zico. Nøyaktig 30 år etter at Socrates bommet og kostet meg så mange uskyldige og naive barndomsår.

Lidelse og lidenskap

På et stadie i livet utviklet jeg en lidelse innen fotball. Laget i mitt hjerte fant meg. For det er sånn det fungerer. Du finner ikke laget. Laget finner deg. Det er ihvertfall min mening. Og det er en rar prosess som er vanskelig å forklare på en god måte. Det er ikke gitt for alle. Noen utvikler en midlertidig relasjon til fotball under ekstreme omstendigheter, som for eksempel når overraskelser som Island slår til i et EM. Men den slipper taket igjen når det hele er over. Litt som min egen interesse for langrenn under OL og VM, og kun da. Andre er genetisk disponerte til at fotball blir en sentral lidenskap og verdi i livet. Men det oppstår en markant endring når laget ditt finner deg. Dere blir bundet for livet på en helt annen måte enn relasjonen med den generelle fotballen. Fra den spede begynnelsen med landslagsfotball som handler om glede og inspirasjon til at du sitter med laget i ditt liv, som er alvorspreget og avhengighetsskapende.

Gjennom at laget ditt finner deg tar den relativt uskyldige fotballen overgang til et stadie preget av sterke emosjoner, seriøsitet og alvorlighet. Glede og frustrasjon hånd i hånd hvor lidenskapen består av høye fjell og dype daler. Solskinn og full orkan. Gode venner settes mot hverandre i tunge, krevende og dypt usaklige debatter om hva som er det beste laget, hvem som egentlig fortjente seieren, korrupte dommere, uflaks, juksing og andre svømmende forklaringer på hva som skjedde og andre totalt uvesentlige ting som ingen verken kan bevise eller endre på.

Jeg har selv tatt del i å ruinere familiemiddager gjennom komplett usaklige debatter som starter med rolige samtaler som eksploderer i krangel og navnekalling. Men krangelen oppstår ikke i ensomhet, den gror i det faktum at middagsbordet har invitert med seg fotballag som ikke liker hverandre i noen særlig grad. Min familiemiddag involverer Arsenal, Tottenham og Manchester United. Jeg trenger ikke utdype noe nærmere for at du skjønner at fotball er ikke et tema vi prater om med vilje.

Med unntak av norsk fotball da. Min far er fra Molde, og vi er døpt i blodet. Vi er M-F-K! Molde er laget, der er vi alle enige. De samtalene skaper en felles front mot så inderlig mange andre. Men selv om enigheten er stor, blir temaet som Pandoras eske. Når esken åpnes slippes all verdens elendighet ut, og alt en kan gjøre er å klamre seg til håpet.

Personlig så lider jeg av Arsenal. Jeg tror knapt det finnes et lag som kan glede deg så voldsomt og bygge forventninger som enhver skjønner ikke kan bære, bare for å få det bekreftet i det lange stupet ned i den mørke evigheten. Arsenal er min lidelse. Og lidenskap. Og som hos enhver supporter er det automatisk tilbakestilling til null hver eneste gang og forventningene bygges deretter. Det er utrolig fasinerende. Og ja, det er ganger jeg har lurt på hvorfor i all verdens fornuft jeg valgte meg Arsenal, men jeg gjorde ikke det. Arsenal valgte meg. Og jeg kommer meg ikke ut av det, enten jeg vil eller ikke. Jeg skal ikke si vi er skapt for hverandre, men jeg tror aldri det handlet om valg. Det bare ble sånn. Karma? Skjebne? Å ikke følge strømmen? Uflaks? Hvem vet. Men ord som outsider, underdog, fasjonabel, trygg er kanskje innenfor. Jeg bare gjetter. For det er ikke et eneste minne som hopper frem og roper - derfor ble det sånn...

Jeg er tross alt oppvokst i Liverpools storhetstid, og 80-tallet var fotballens desennium for meg. Alle visste hvem Ian Rush var. De fleste forgudet Kenny Dalglish. Alle hadde et forhold Kevin Keegan på en eller annen måte. For ikke snakke om den eksentriske keeperen Bruce Grobbelar. Men det var bare noen få. Alle kunne navnene på spillerne i klubben som preget den engelske ligaen; Sammy Lee, Phil Neal, Ronnie Whelan og Graeme Souness for å nevne noen. Navnene sa ikke noe om kvaliteten, så langt derifra, men de spilte på Liverpool og Liverpool dominerte. Nesten alle jeg kjente var Liverpool-supportere, både store og små.

Og de som ikke var det, hadde et kvasi-religiøst forhold til Manchester United og klubbens historie. Selv om 80-tallet var tungt for Manchester United, så var det ikke noe å si på en fremvoksende fanskare og eventyrlige fotballnavn som Bryan Robson, Mark Hughes og Frank Stapleton. Men jeg husker at Liverpool-supporterne debuterte tidlig. Veldig tidlig når det gjaldt å sverge troskap til sitt lag. Og United fulgte tett bak. I ettertid er jeg ikke veldig sikker på om de visste hva de egentlig gjorde de som valgte seg et lag eller ble valgt av et lag. Var det mine venner som var lett-påvirkelige og bare fulgte lederen eller var det jeg som ikke var moden nok til å forstå alvoret? Var det en bølge av medgang som traff oss? Jeg kan ikke svare på det, og med min subjektive fortolkning av det så åpner det bare for en debatt som ikke kan vinnes av noen, da den enes overbevisende logikk overgår den andres. Grobunn for uenighet og påtvungne meninger. Men når alt kommer til stykket så handler det om det resten av livet handler om; å gjøre valg.

Men jeg skal være ærlig nok til å innrømme det faktum at jeg prøvde. Jeg prøvde å velge meg et lag. Jeg prøvde så hardt å engasjere meg i lag som både Liverpool eller Manchester United. Uten å lykkes. Jeg klarte bare ikke å være mer enn opptatt av navnene som spilte i klubbene og som vi alle kunne. Jeg kunne ikke bry meg mindre om kampene, om de vant eller tapte. Jeg kunne veksle mellom å være Ian Rush og Bryan Robson i løpet av en omgang av kampen på løkka. Det var ingen lojalitet. Ikke i det hele tatt. Og det kostet meg ikke en kalori og bytte lag eller nasjonalitet i samme omgang. Jeg likte Sammy Lee. Navnet, ikke spilleren. Jeg visste ingenting om spilleren. Men navnet var klingende. Skikkelig britisk. Lett å uttale. Jeg var ofte Sammy Lee. Ignorance is a bliss tenker jeg nå, vel vitende om at Sammy Lee er en nokså uspiselig karakter i disse dager for meg som har gått fra ungdom til voksen hånd i hånd med Wengerismen. Men Sammy Lee var en helt, i navnet, på løkka.

Norge var anglofilt. Det var fullt fokus på England og de britiske øyer. Jeg vet ikke hvorfor, men så lenge jeg kan huske har nordmenn vært fascinert av England. Siden 1969 er det blitt vist tippekamper fra England, noe som også var det forholdet jeg hadde til tv-fotball. Hadde det vært annerledes om kampene som ble vist var fra Italia eller Spania? Jeg husker at i senere tid ble det vist kamper fra Tyskland og forsåvidt Italia i en periode, men det hadde ikke samme appellen i det hele tatt.

Vi likte ikke Tyskland. Maskinfotballen. Kynismen. Selv om vi ikke var mer bestemte enn at Rummenigge var en fotballhelt tidlig på 80-tallet på løkka. I navnet. Selv om spilleren også var eksepsjonelt dyktig. Og Italia, verdens beste liga, var så fremmed og lite tilgjengelig i nyheter, aviser og fotballmagasiner. Vi var anglofisert ganske enkelt, og kanskje uten noe særlig valg under heller. Og den dag i dag har jeg et ambivalent forhold til England. Indoktrinert til å tro at England er blant de beste landslagene i verden, før jeg klarer realitetsorientere meg. Det er et folk med en ukuelig optimisme og forventninger foran hvert et eneste mesterskap, totalt frakoblet enhver logisk sans. Og en uunngåelig nedtur hver eneste gang. The curse of the English goalkeeper (?). Unnskyldninger og kunsten “å skylde på” er perfeksjonert. Men mitt hjerte slår litt ekstra hver gang Englands tapre soldater er klar til mesterskap. Om enn motvillig. Men det er ikke det samme uten. Som fotballkamp uten øl. Det går greit uten, men det er mye mer morsomt med.

I den spede starten kunne jeg navnene på spillerne som mine venner forgudet gjennom deres tilhørighet til sine lag. Og jeg kunne noen andre navn også, på spillere med så coole navn at de sannsynligvis var betydelig bedre i mitt hode enn i virkeligheten. Men jeg visste ikke at min kommende helt skulle spille i Juventus. Ei heller visste jeg at Barcelona var en fotballgigant. Eller at Ajax var et lag å regne. Det ble aldri snakket om. Når det kom til lag var vi fattige. Når det kom til navn på spillere, var vi ikke veldig kritiske. I voksen ungdomsalder var det noen i vennekretsen som deklarerte seg som Real Madrid supportere, noe som var fullstendig ulogisk for alle. Det var ikke sånn det var. Du kunne gjerne velge deg en utenlandsk lag som var en nummer 2, men ditt lag valgte deg, og ditt lag snakket engelsk enten du ville det eller ikke.

I ettertid ser jeg at det var deilig å ikke ha et favorittlag i de dager. Det var deilig å slippe å slåss om hvem som skulle være hvem og hvorfor på løkka. Det var deilig med fotballenes rene uskyld før de tunge og alvorlige debattene gjorde seg gjeldende i altfor stor grad. Løkkefotball og helter. Det totale mangel på alvor. Den herlige uskyldigheten hvor helter var helter basert på landslagsfotball og de store tunge tv-sendingene med bare en kanal.

Helter var navn, ikke spillere eller personer. Det var uskyldens tid. Og den tiden var altfor kort dessverre. De vakre øyeblikkene går altfor fort.

Og du rekker ikke virkelig nyte inntrykkene før de er borte, uten at du så det skje.

---------------