Refleksjon er innen filosofien tankens retning på noe, ettertanke, betraktelse. Innen psykologi har begrepet i hovedsak blitt brukt på to måter: Bevissthetets tilbakeblikk på seg selv, selvbevisstheten, og en tanke av mer allmenn karakter, som man utvikler ut fra en mer konkret fornemmelse. Refleksjon i den siste betydningen kan gjelde både ytre og indre virkelighet. Skjønner?

tirsdag 25. desember 2018

Lidenskap og lidelse # 3

Socrates! Hvordan kunne du bomme?


Lidenskap og lidelse

 


Molde Fotballklubb

Det ble 1987. Molde. Og mitt første møte med virkeligheten som ekte supporter. Molde ble spådd til nedre halvdel av tabellen av media, uten at det sa meg noe. For ifølge de som visste, stemte ikke det (pappa, bestefar, onkel). For Molde hadde et godt lag dette året. Av norsk standard i hvert fall. Et lag med mange spennende spillere og en spillende trener i Åge Hareide, som var tidligere proff i England. Med Jan Berg på høyden av sin karriere. Med Jostein Flo. Kjetil Rekdal. Ulrich Møller og Laffen. Og Neerland da, som kom fra intet og scoret på bestilling. I tillegg til en keeper fra Mo i Rana. Fra Nord-Norge. Som spilte på Molde. Her var alt mulig?

Og Molde viste seg å være overraskelseslaget i toppdivisjonen i Norge. Fra å være spådd til nedre halvdel av tabellen, så spilte de om gullet. Det var i 1987. Skulle Molde ta sitt første ligagull noensinne. Alt lå til rette for det. Jeg husker stemningen fra byen etter at Molde hadde fått juling av serieleder Moss på Melløs stadion. Det var ingen som hadde troen. Men Molde tok seg sammen over sommeren og spilte seg oppover på tabellen. Bare for å se at det raknet når nervene satte inn under presset mot slutten. Tap for Lillestrøm i nest siste serierunde brakte Moss og Molde side ved side på tabellen. 41 poeng.

Molde hadde hjemmekamp mot Moss. Molde var i god form. Og rapportene fortalte i ettertid at Molde ikke bare hadde 70 % av spillet, men at Moss bare hadde 3 sjanser på mål. Molde dominerte, men klarte ikke score. Moss scoret på 2 av sine 3 muligheter. Moss vinner 2-0 og blir seriemestere. Molde blir nummer 2. Det året de endelig skulle vinne serien. Men Nils-Arne Eggen og hans menn stod i veien. Alltid Nils-Arne Eggen. Min norske nemesis for fremtiden når fotballen betydde mest, også når det ble nesten for Molde. Alltid Eggen, som med Ferguson i England. Når fotballen var på sitt sterkeste for meg personlig. Det ironiske er at jeg og min yngre bror traff Eggen når vi var på reise til Molde bare noen år senere, og profil som han var ba vi autografen hans. Og min norske fotballnemesis viste seg å være en svært hyggelig mann, som ikke bare skrev autograf, men stoppet og pratet med oss om hvor vi var ifra og hvor vi skulle. Nemesis. Som ikke skulle være det snev hyggelig, var veldig hyggelig. Det stemte liksom bare ikke. Følelser låst i evigvarende konflikt med hverandre er definerende for livet som fotballsupporter har jeg innsett etterhvert.

Men 1987 står igjen som mitt første møte med lidelsen. Lite visste jeg om at det skulle komme så uendelig mange flere slike øyeblikk. Uskylden var i ferd med å forlate meg. Jeg var 12 år og traff min første fotballmessige nedtur. På det personlig plan. Men jeg tok det med fatning. Det var ikke veldig alvorlig. Molde var laget, men mitt engelske lag hadde enda ikke valgt meg. Men snart.

De mørke stundene som skulle komme, lå like over horisonten. Jeg levde relativt lykkelig uvitende. Enda. Fotball var enda ikke blitt alvorlig nok til at det satte dype spor. Men i ettertid har jeg innsett at dette var mitt første møte med baksiden av livet som supporter, og det var en relativt rolig start på lidelsen om ikke annet.

1988


EM i Tyskland. Jeg var travelt opptatt med fotballspill selv denne sommeren. Men jeg husker sluttspillkampene spesielt, og ikke minst finalen. Mitt lag var på fotballturnering i Harstad, og vi fikk sett kampene på skolen vi bodde på. Det var morsomt. Vi levde og åndet fotball døgnet gjennom. Og for noen navn som deltok i mesterskapet for meg som nå abonnerte på et fotballblad, samlet på fotballkort og fulgte med på en litt annen måte enn tidligere.

De fantastiske italienske navnene som skulle prege fotballen i lange tider. Walter Zenga, keeperen. Gianluca Vialli. Franco Baresi. Roberto Mancini. Paolo Maldini og Giuseppe Giannini. Roberto Donadoni. Giuseppe Bergomi. Herlige fotballnavn i det jeg skjønte var den aller beste ligaen med Inter, Juventus og Milan. De danske superheltene Preben Elkjær og Michael Laudrup, som begge holdt til i Italia. Tyskerne som skulle danne stammen i Inter de neste årene. Jürgen Klinsmann. Lothar Mattheus. Andreas Brehme. Rudi Völler. Og dribleren Pierre Littbarski. De kjente spillerne fra den ukentlige tv-overføringen fra England. Glenn Hoddle. Bryan Robson. John Barnes. Chris Waddle. Peter Beardsley. John Aldridge. Tony Cascarino. Jeg hadde sansen for Beardsley med sine uegoistisk og smarte bevegelser på banen. Og de kommende idolene som etterhvert skulle spille på det laget jeg fikk et forhold til i Italia, Ruud Gullit, Marco van Basten og Frank Rijkaard. Og mannen med krutt i støvlene, Ronald Koeman. Den mannen kunne skyte. Han ble selve rettesnoren for å trykke til på et skudd i mange år som fulgte. Men av disse var det spesielt Marco van Basten som ble den store helten, og som sammen med Michel Platini og Lothar Mattheus, har vært de spillerne jeg hadde et sterkest forhold til i mine unge fotballdager. Det har vært mange, men disse tre peker seg særskilt ut. Kjenner på melankolien når jeg tenker på dem og minnene vi har delt.

Mesterskapet i 1988 tok et bakteppe for alle andre aktiviteter i mitt liv nå. Og selv om Italia var min personlige favoritt på forhånd, så ble de raskt vippet av tronen av Nederland og deres herlige fotball. Tyskland var fortsatt Tyskland, og dyktige som de var, så appellerte de ikke til festfotball eller noe magi til at de ble regnet som en form for favoritt for min del. Så når Vest-Tyskland som vertsnasjon tok imot Nederland i semifinalen, var jeg ikke i tvil om hvem jeg holdt med. Drømmefinalen mellom Italia og Nederland var innen rekkevidde. Helt til Italia ikke klarte å knekke Sovjetunionen som jeg fortsatt ikke hadde noe forhold til. Jeg husker at keeperen deres var dyktig, men ikke noe utover det.

Og slik jeg husker finalen, var det aldri en kamp. Nederland totaldominerte i min hukommelse, og van Basten scoret et av tidenes vakreste mål. Det var et kunstverk. En perle. Et bilde for evigheten. Et maleri. Målet jeg alltid har jaktet etter. Han brukte mesterskapet til å skyte seg inn i mitt fotballhjerte for evig tid. En ny helt var født. Van Basten og etterhvert hans AC Milan. Men Milan var en bare en baksetepassasjer for hva som skulle komme. Når laget mitt valgte meg til en reise i glede, bitterhet, desperasjon og ren eufori.

Arsenal


Høsten 1988 starten en ny sesong i den engelske toppdivisjonen. Det skulle bli en livsendrende sesong for meg personlig, for med ligastarten gikk startskuddet for at mitt lag skulle finne meg.

Jeg fulgte ikke veldig med på det som skjedde, men hadde fått med meg at Arsenal yppet seg mot det dominerende Liverpool. Et Arsenallag med fremvoksende unge engelske profiler jeg ikke hadde noe bevisst forhold til. Enda. Tony Adams. Paul Merson. David Rocastle. Michael Thomas. Alan Smith. Og jeg tror at det var miraklet på Anfield som var utslagsgivende og hvor jeg innså at jeg var blitt valgt. At min fasinasjon oppstod som en direkte opposisjon mot det dominerende laget. Mot det som alle andre holdt med. At jeg gikk mot strømmen. Og stod alene. Trodde jeg.

Etter at Arsenal hadde gått gjennom sesongen med et godt grep på Liverpool, så var situasjonen endret før siste kamp. Liverpool ledet tabellen med 3 poeng foran Arsenal. Arsenal hadde fortsatt en mulighet til å vinne ligaen, men det betydde at de måtte slå Liverpool i deres egen festning. Det fryktinngytende Anfield Road og deres imponerende supportere. The Kop. Og Arsenal måtte vinne 2-0. Minst.

Bare halvannet år tidligere hadde Molde vært i nesten samme situasjon som Arsenal stod i nå. Et lag som på forhånd ikke var en favoritt til å vinne ligaen, men som befant seg 90 minutter unna å gjøre nettopp det. Det klarte de ikke. Resultatet til bortelaget ble 2-0. Nå var rollene snudd, men på en måte ikke. Bortelaget måtte prestere og levere et resultat. Ingen trodde de kunne klare det. Arsenal hadde alt å vinne og ingenting å tape. Det var slik legender ble skapt. Og det var nettopp det som skjedde. Og jeg tror det var det som var den utløsende faktoren. Jeg holdt med Arsenal i denne kampen, og det skulle vise seg å være den første av et livslangt forhold. Denne kampen skulle endre mitt liv. I denne kampen skulle mitt lag velge meg. Og jeg er sikker på at Moldes tap halvannet år tidligere var en utløsende faktor til det.

Datoen var 26. mai 1989. 4 dager unna mine 14 år. 7 år etter jeg prøvde fotball for første gang på ordentlig. Liverpool var i fryktinngytende form. 24 kamper uten tap på rad. Og de hadde allerede vunnet FA-cupen. The Double var 90 minutter unna ved å ikke tape med 2 mål for Arsenal. Arsenal som hadde tapt 4 poeng på de siste to kampene og hadde plutselig mistet både form og fatning. Arsenal som ikke hadde vunnet på Anfield på 15 år. Liverpool var så erfarne og dyktige, og hadde vunnet tittelen i 1979. I 1980. I 1982 og 1983 og 1984. De hadde vunnet i 1986 og i 1988. Liverpool hadde både selvtillit og selvsikkerhet.

De var ikke et øyeblikk i tvil om at dette ville de klare. Det var en cupfinale for Arsenal. En cupfinale som Michael Thomas beskrev som at Arsenal lå under 2-0 ved kampstart. Ingen hadde troen på Arsenal, ikke engang Arsenal. Med unntak av George Graham. Selveste forsvarsministeren i engelsk fotball. Graham som satte inn en ekstra forsvarer før kampen for å demne opp for Liverpool, til tross for at Arsenal var laget som trengte å score mål. Og ironien var at det faktisk virket. Liverpool fikk ikke til noe, og Arsenal kontret. Og i det 52. minutt scoret Arsenal med Alan Smith. Og med målet kom spenningen over Anfield. Men kampen gikk mot slutten uten at det forløsende målet kom. På overtid forsøkte Liverpools John Barnes og drible innover på banen, i stedet for å få tiden til å gå. Selvsikkerhet og erfaring kan være en skummel kombinasjon. Barnes mistet ballen. Arsenal fosset fremover. Og Michael Thomas fikk ballen knappe 30 meter fra mål. Et realt og vaskeekte bøttetouch i mottaket, men ballen ramlet på nytt ned i banen hans. Og alt åpnet seg foran han.

“It’s up for grabs now” ropte kommentatoren inn i mikrofonen. Thomas førte ballen fremover. Forsvarerne stengte korridoren. Grobbelar kom stormende mot han. Tiden stod stille. Alt var stille. Thomas touchet ballen over Grobbelar. Og i mål. Øredøvende stillhet på Anfield. Og Arsenalsupporterne trodde det ikke. Arsenal var seriemestere. Liverpoolspillerne kollapset der de stod. Arsenal hadde klart det umulige. Arsenal hadde vunnet. Både kampen. Ligatittelen. Og meg.

Men jeg var enda ikke så helfrelst at jeg levde og åndet for Arsenal. Jeg har ikke moden nok vil jeg tro. Født som medgangssupporter? Kanskje det. Men jeg vet at jeg både da og nå har sterke følelser for en underdog. Alltid.

Ingenting er bedre enn når David slår Goliat.

Bortsett fra når Goliat er mitt lag da. Selvfølgelig. Her er jeg belastet med et bittert bilde av Nayim og Real Zaragoza fra gammelt av, og Birmingham i nyere tid dessverre. Som sagt - lidelse...

------------------