Fake it till you make it..?

En ting er den følelsen av å være i et svært basseng med foreldre i alle varianter, hvor alle er bærende på sin versjon av en smålubben baby med passelig for stor badebleie, som virker mer produktplassert som et krav om å være i bassenget, enn en reell funksjon. Hadde det ikke vært vått i vannet...

Så dukker det opp en instruktør, som beveger seg sakte rundt i vannet og hilser på alle babyene på sitt beste instruerende babyspråk, og ber deretter alle foreldrene ta med seg sin chubby lille utgave av  lovende og håpefulle, for så og samles i en halvsirkel rundt instruktøren for dagens plasketrening.

Instruktøren finner frem en skinnende gul badeand, legger den på vannet foran seg, og begynner plutselig å synge. Jeg måper, og lurer på hva dette er, men før jeg rekker fullføre tanken, så stemmer alle de andre foreldrene i den samme sangen.

Og A-L-L-E  kan den sangen. Med ærlig unntak av meg, som aldri har hørt den før, og lurer på hva dette er..

Instruktøren snur seg mot meg, som med en tilfeldighet regissert av universets ironi, står nærmest og er mest opptatt av fullt fokus på vår lille jente som plasker og spreller i det varme vannet. Instruktøren kommer nærmere og nærmere, og skyver anden foran seg. Jeg rygger litt tilbake, før et formannende instruktørblikk sier meg at jeg skal holde meg i ro.

Anden, som også er hovedpersonen i den sangen alle kan, flyter nærmere og nærmere de ustrakte og ventende armene til vår lille jente. Og plutselig er anden innen rekkevidde, og hun lar seg ikke be to ganger, før hun grafser tak i den, løfter den opp og smaker på den, slik det er forventet at alle babyer skal gjøre med alt de kan ta tak i..

Og så stopper sangen...

Og jeg føler øynene til et basseng fullt av foreldre stirre på meg med stor forventning, babyene som henger i armene deres sikler etter den attraktive badeanden, som vår lille datter er i ferd med å sluke. Instruktøren forsøker å si noe til meg med instruktørblikket, og jeg skjønner ingenting..

Jeg føler jeg nettopp er blitt ferska i og ikke gjøre hjemmelekser, uten å engang vite at vi hadde dem. Men jeg erindrer tilbake til en tv-serie hvor en forelder var i samme situasjon, så jeg hopper ut i det og sier nølende, stammende og skjelvende, med et stort spørsmålstegn bak - navnet på babyen...

Sekundet med stillhet etter jeg har sagt navnet på babyen varer i en evighet, og du bare venter på å bli korrigert foran alle, vel vitende om at du er en av de som ikke har forberedt seg og dermed ikke bryr seg om sitt eget barn.. Her blir det både anmerkning og skammekroken på en gang..

Men som i en velregissert musikal, får jeg et anerkjennende nikk, og sangen gjenopptar plutselig og kollektivt med samme tempo, ord og rytme som før..

Og nå var visstnok poenget at anden skulle flyte videre til neste prøvesmaker i badebleie, men å overtale en baby om å slippe taket på herligheten er ikke rent enkelt.. Og det er ikke som om det er mulighet til å legge babyen ned, for å fysisk ta anden ut av armene på henne heller.. Men med en finte og en teknisk manøver, klarer jeg å få henne til å slippe miste anden, og ved en tilfeldighet og styrt av strømmen etter bevegelsen til instruktøren, flyter den mot neste unge lovende i sirkelen.. De neste.. Som selvsagt både vet hva som skal skje og hvordan.. Som om de hadde trent på dette hjemme på forhånd.. Jeg føler at hvis jeg blir tatt for å ikke ha gjort leksene mine, så skulle resten av gjengen blitt tatt for juks..

Og sangen treffer det samme stille sekundet som hos meg, bortsett fra at det blir aldri stille. Neste person synger nemlig navnet på babyen som om de skulle vært en arie.. Høyt og tydelig foran et kritisk, men entusiastisk publikum, som kollektiv smiler og nikker konfirmerende om at sånn skal det være, og ikke stammende mumling som på han der "forelderen" tidligere..

Jeg kjenner selvtilliten som forelder synker til bunns i bassengenet. Ikke kunne jeg sangen, ikke visste jeg at jeg skulle synge navnet hennes, og ikke sang jeg navnet heller..

Sangen flyter videre gjennom gruppen, sammen med anden, som bare er nødt til å føle seg relativt oppspist og utspyttet når seansen er over..

På den positive siden, vår lille herlighet elsket vannet, som hun forsåvidt har gjort siden dag 1, og når både jeg og mine kjære, med våre kollektive lettere fryktinngytende utfordrende sangstemmer, faktisk kunne en sang eller to etterhvert som resten av treningen beveget seg fremover, så kom selvtilliten flytende litt tilbake før det hele var over..

Men vår lille røverdatter gjennomførte med stil, mitt spede forsøk på sang til tross.. Og etter noen runder med plaskende entusiasme, var trinn 1 av babysvømmingen fullført, og et velfortjent diplom plassert på veggen..! :)