Lidenskap og lidelse # 2

SOCRATES! HVORDAN KUNNE DU BOMME?

Lidenskap og lidelse

 

 

Glede og uskyld

TV var NRK. Ikke 1 eller 2 eller 3. Ikke TV2 eller TV3 eller andre kanaler. Det var NRK. Og på lørdagen var det tippekamp. Det var da og kun da. Skulle du se mer fotball, kunne du dra til byen og se på ett av byens to lag som holdt greit følge med divisjonene.

Skulle du ha mer enn det oppsøkte du den lokale arenaen og bygdas lokale A-lag. Ekte fotball. På ordentlig. Taklinger hvor du hørte det smalt. Knotter mot grusbanen. Tunge steg med høye lyder fra store og tunge menn. Lyden av ballen som treffer stolpen. Blod og skitt. Banneord en bare kunne drømme om. Voksne menn som kranglet og kjeftet på hverandre. Ekstrem glede over scorede mål. Nydelige nordnorske gloser fra sidelinja. Pølse med brød i pausen. Fotballeksperter fra bygd og by som ikke holdt igjen meningene sine. I motgang vel og merke. Dørgende stillhet ved mål i mot. Regn. Sol. Gjørme. Blod. Gule kort. Røde kort. En dommer som sjelden fikk gleden av å høre at han kunne det han holdt på med. En dommer som neppe ville gjort det samme valget to ganger.

Det var sansemessig helt fantastisk. Det hadde alt. Det var en levende action-film. Og du stod bare knappe 2 meter unna. Alltid.

Og vi gikk på kamp. Det var et møtested. Det var plassen det skjedde. Lokalt var det fascinerende å stå i ring rundt banen og se på fotballen utspille seg. Men stadion i byen var stor og magisk. I byen. Det var med kribling i magen vi var på kamper der. Som regel som passasjer med bestefar. Det var stort. Virkelig stort. Å måtte gå gjennom et telleapparat med billettsalg. Det var profesjonelt. Internasjonalt. Magisk.

Men ingenting var større enn sommerferiene i Molde og A-lagskamper på Molde Stadion. I den øverste divisjonen. I eksotiske Molde. Det ble ikke større enn det. Med helter som Jan Berg, Ulrich Møller, Åge Hareide og Stein Olav "Laffen" Hestad. Landslagsspillere. Personligheter og talenter det ble skrevet om i nasjonale medier. TV-dekning av kampene til Sportsrevyen. Det var magisk, og det var sommerens høydepunkt og noe jeg levde på til langt ut i mørketiden i nord.

Fotball var ikke blottet for penger i gamle dager, men det kostet ikke mer enn at hvermannsen kunne gå på kamp uten å forsake andre økonomiske gjøremål den helgen eller måneden. Lokalfotball i alle bygder hadde A-lag og sine lokale helter. De store klubbene fristet med spill (ikke penger) til de med det største talentet, men det var tilbud til alle uansett hvilken kategori av terningkast eller mangel på sådan, du tilhørte. Det var noe å strekke seg etter.

1982

Året var 1982. Jeg var 7 år når sommeren traff. Jeg var en kort sommer unna min første skoledag. Og jeg begynte på fotball. På ordentlig. Beisfjord Idrettslag miniputte 7 år. Jeg var klar, trodde jeg. Lite visste jeg om hva som skulle treffe meg. Det traff ikke hardt og brutalt, men sakte krøp det under huden på meg. Sakte ble vi avhengig av hverandre. Eller egentlig ikke. Det er veldig ensidig egentlig. Fotballen gir deg mer skuffelser og nedturer enn glede og rusende oppturer. Men de oppturene. De gledene. Du venter så intenst. Du investerer så hardt. I følelser og lidelse. Og det er så forløsende når oppturene endelig treffer at du lever på dem lenge. En opptur svever over det ene slaget i ansiktet etter det andre.

Fotball er ikke for pyser, du må tåle juling. Ikke minst som supporter. Og ikke bokstavelig juling, men verbalt og psykisk. Du lærer ganske fort at det er den med den største kjeften som får de poengene som verken kampen eller laget ditt klarte. Du kan være så usaklig du bare vil, bare du roper høyest. Det handler ikke om logikk, om hva som egentlig skjedde, saklige diskusjoner - det handler om irrasjonalitet og og trumpianske uttalelser, med et mål for øye - det siste ordet, uavhengig av om du tapte 8-2 eller dro i land en syltynn “One-nil to the Arsenal”.

Men det var 1982. Og det var VM den sommeren. I Spania. Fortsatt et sagnomsust land langt borte. Syden var eksklusivt og coolt i de dager. Det var ikke for de mange. Spesielt vi som bodde i Nord-Norge. Det ble for dyrt og det var ikke for barn. Men Spania hadde VM. Og jeg hadde alt annet enn et sterk forhold til det. Jeg antar det ble sendt på tv, men jeg husker ikke. Jeg klarer å huske en ting veldig sterkt fra det mesterskapet. Paolo Rossi. Mannen som hadde skutt Italia til verdensmester. Toppscoreren. Spissen. Gli Azzurri. Italia. Det sagnomsuste landet langt borte som virkelige kunne spille fotball. Landet som var formet som en fot som sparker en ball. Det var som om det var forhåndsbestemt at verdens beste fotballag var en land som så ut som en fot som sparker en ball. En rar ball riktignok, men fotball er fantasi om ikke noe annet.

Også Paolo Rossi da. Et navn som ruller av tunga. Smak på det. 7 år og i en internettløs verden. Paolo Rossi. Det er eksotisk og mystisk. På løkka deklarerte jeg tydelig at jeg var Paolo Rossi. Han ble min første helt. I navnet. På grunn av navnet. Og at han var målscorer.

Jeg var så glad for at Italia vant og at Vest-Tyskland ikke gjorde det. Uten at jeg visste hvorfor. Men Vest-Tyskland med sin gale keeper. En keeper som nesten drepte en franskmann jeg aldri hadde hørt om og heller ikke brydde meg særlig om. Men det Schumacher gjorde, og det gjør en bare ikke. Det visste jeg. Hadde jeg fått fortalt i hvert fall. Og selv om jeg ikke aner om jeg fikk se bildene da eller om det var kommet senere. Men jeg har også vært en liten gryte med ører, og jeg skjønte at en holdt ikke med Vest-Tyskland. Og uten mer grunn enn det, var starten på et anstrengt forhold til en fotballnasjon født. Til tross for at det var en nasjon med profiler som likevel skulle bli mine helter. Men det ville ta mange år før jeg anerkjente landet som en attraktiv fotballnasjon på landslagsnivå. Det skjedde først i 2006, under VM i nettopp Tyskland. Da jeg var blitt voksen og satte pris på laget som helhet og fotballen de representerte, ikke bare enkeltspilleren.

Men VM i 1982 ble spilt i relativ stillhet såvidt jeg klarer å huske. Italia vant. Jeg hadde hørt om land som Argentina som hadde vært verdens beste lag med en spiss som het Mario Kempes. Og i 1982 debuterte Maradona i VM-sammenheng. Han var visstnok god, men det visste jeg fint lite om egentlig. Men i 1982 gjorde han noe som jeg fikk sett på tv på ett eller annet tidspunkt. En av få scener jeg vet at jeg husker fra akkurat det mesterskapet. En grisete takling mot Brasil som ga han rødt kort, som jeg knapt visste hva var da. Maradona. En spiller jeg skulle ha et sterkt forhold til bare noen år senere og i lang tid etter det. Og Brasil husker jeg på grunn av spillerne med sine kunstnernavn. De hadde bare sine korte og magiske navn. Zico. Falcao. Junior. Socrates. Eder. Tyskland hadde Karl-Heinz Rummenigge. Frankrike med Alain Giresse og Michel Platini. Alle med navn som var skapt for løkka, men Rossi, målmaskinen fra Italia, var mannen alle var når de kom på løkka. Zico var også populær, og jeg tillot meg å være han når vi skjøt straffer. Ellers var det de store gutta som fikk være Zico. Men det ville få en brå slutt i 1986. Du bommer ikke på straffe og forventer å fortsatt få være en straffeskyter på løkka i ettertid. Men hvem visste vel hva fremtiden bringer.

Og hvordan kunne du bomme da Socrates? Du knuseren av illusjonen om et Brasil som ikke kunne tape.

Men med behov for å være litt annerledes fikk jeg en dragning mot det franske gjennom Michel Platini og Alain Giresse - navn som var like mystiks og rullet av tunga som Rossi. Giresse var ikke en notorisk målscorer, det var uttalen på navnet som var magisk. Alææin Sjiress. Akkurat som Sammy Lee - navnet - det eneste magiske med mannen.  Men Platini skulle bli den store helten etterhvert - jeg visste det ikke da. Men med slepen teknikk, med øye for mål, med et fantastisk navn og ikke minst og det aller viktigste; med drakten hengende løst utenpå shortsen. Cool og laidback. Michel Platini ville bli det store idolet, men han trengte litt tid på seg for å virkelig komme under huden min. Som med barna i dag var det mediabildet som skapte helten, og helten er han som scorer målene. Stjernen. I medias øyne, og dermed i lett-påvirkelige barnesinn også.

VM i 1982 åpnet en dør som aldri skulle bli stengt igjen. I hvert fall ikke helt. Og alt startet med Paolo Rossi. Superspissen. Toppscoreren. Navnet.

1984

EM i 1984 i Frankrike var fortsatt for tidlig for meg til å klare og følge med på. Men jeg begynte å bli godt kjent med navn på gode spillere nå. Jeg, som alle andre på min alder, var ekstremt lett påvirkelig når det kom til navn på spillere. Og som nevnt tidligere, var det navnet som gjaldt. I hvert fall for min del. Rossi var ute av nyhetsbildet. Jeg kjente godt til navnene i Liverpool og Manchester United. Men mesterskap er fødselen til nye helter. Glimtvise bilder fra tv som skaper udødelige legender i et barnesinn.

Frankrike vant. Og jeg satt igjen med barndommens store idol. Michel Platini. Du ble bare ikke coolere enn Platini. Ufattelig god. Dribler og scorer mål. Og drakten hengende utenpå shortsen. Det var meg. Jeg var han. Jeg har aldri, gjennom alle mine kamper, hatt drakten innenfor shortsen. Når verdens beste fotballspiller ikke hadde det, så var det ingen som kunne forvente at jeg, som var Platini hver gang jeg fikk på meg fotballsko, skulle gjøre det. Lederen av Les Bleus. Med draktnummer 10 i tillegg.

Og av en eller annen merkelig grunn har jeg ikke fått med meg Danmarks prestasjon under EM i 1984, men bare to år senere skulle jeg få et nært forhold til flere av landets spillere. Det var også en fremvoksende generasjon av tyske spillere som skulle spille et nært forhold til mine personligheter på løkka i tiden som kom, men jeg hadde et veldig snevert fokus etter 1984. Jeg hadde min gryende helt. Jeg hadde mine navn. Jeg hadde nok personligheter til å bære meg de neste årene. Jeg hadde  Frankrike.

Men jeg hadde ikke blitt valgt ut av et lag.

Det føltes som om jeg var en av de som stod igjen til sist ved utvelgelse av laginndeling i gymtimen.

1986

Også kom det endelig. Tidenes VM. 1986 i Mexico. Og det traff meg rett i den beste alderen for mottakelighet og lett-påvirkelighet. Det var som The Perfect Storm. Alt kulminerte på samme tid i ren magi. Jeg var 11 år. Det kunne ikke bli bedre. Jeg skal ikke si jeg husker alt, men når det kommer til de store mesterskapene, så er det definitivt det jeg husker best og mest fra. Det var kanskje det gyldne øyeblikket for meg akkurat det året.

Jeg var fortsatt uten lag. Men jeg hadde mine landslag. Først og fremst Frankrike, og indoktrinert som jeg var, England. Men jeg visste at du følger med på magiske Brasil. Og det var en haug med herlige overraskelser i tillegg.

Maradona. Diego Armando Maradona. Med Guds Hånd i tillegg til et guddommelig dribleraid mot England og Gary Lineker, mesterskapets toppscorer. Maradona. For et ubeskrivelig fantastisk fotballnavn. Og for en spiller han var før det raknet fullstendig. Brasil med alle sine fantastiske navn; Zico, Socrates, Careca, Branco med krutt i støvlene. Joga Bonito. Det liggende saksesparket til Mexicos Negrete. For et mål. For et mesterstykke. Fy fan for et kunstverk.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi gjorde vårt beste på å kopiere det kunststykket. I all ulovlighet på gressplenen til foreldrene mine. Den samme gressplenen som uforståelig nok var fredet for fotball i de dager, men som de siste 15 årene har vært et utendørs toalett for husets hund. Du snakker om forskjellsbehandling og manglende forståelse. Enhver forelder må skjønne at du kan ikke kopiere Negrete kunststykke på grusbanen uten potensielt fatale konsekvenser. Det er nesten en straffbar handling i neglisjering av barns behov. Og vinduene var trygge, da vi brukte plastball til slike kunstneriske øvelser. Jeg klarer ikke forstå den begrensningen i dag heller. Det var en gressplen. Utendørs. Med en plastball. Barfot.

Også var det danskene da, med Michael Laudrup og ikke minst, Preben Elkjær. Elkjær. En øldrikkende og røykende dansk superspiss. Det blir ikke mer poetisk enn det. Med instinkt for mål og en vinnervilje som få kunne matche. Og danske rooligans som en kontrast mot engelske hooligans. Dansk dynamitt som sprengte Uruguay i fillebiter, dynamitt som blåste bort både maskinelle tyskere og rødfjesete skotter i gruppespillet. Utrolige 9 mål på 3 kamper. Også ble gruset så til de grader mot den spanske gribben Butragueno og hans Spania i første sluttspillskamp. Gribben scoret 4 mål, danskene slapp inn 5 og svarte med bare 1. Vi satt sjokkskadet tilbake og konstaterte at Danmark reiste hjem. Outsideren. Broderfolket. Danmark.

Men Brasil imponerte. Frankrike imponerte. Og Sovjetunionen overrasket meg stort, mest fordi jeg ikke visste at de spilte fotball engang. Argentina var inspirerte. Og Tyskland gjorde det de måtte. Det samme gjorde Italia. England var England, men de kom seg videre på en ikke overbevisende måte. Men danskene da. Her var scenen pyntet for mulige mirakler. Helt til det ikke var det lengre. For når sluttspillet startet ble danskene snudd og sendt på dør. Sovjetunionen kom til kort. England skrudde opp tempoet og spillet stemte. Skulle det bli England nå? Den tyske maskinen kvernet videre, og Frankrike tok seg av Italia med sin catenaccio. Dette var angrepsfotballens mesterskap.

Brasil herjet og Argentina gjorde det de måtte. Det var duket for et drømmeoppgjør i kvartfinalene hvor Argentina brukte Maradonas guddommelighet til å bokstavelig talt håndtere England. Et England som hadde potensiale, men som bare ikke virket i mesterskap. Verken da eller senere. Tyskerne som straffesparket seg forbi vertsnasjonen. Overraskelsen Belgia gjorde det samme mot et Spania som vi trodde hadde funnet oppskriften på mål igjen.

Også den største kampen av dem alle. Tidenes kamp?

Frankrike mot Brasil. Platini mot Zico. Tigana mot Socrates. Totalfotball mot sambafotball. Og for en kamp det var. Den er brent fast på netthinna. Og selv i dag er det kampen jeg skulle ønske aldri sluttet. Det var så urettferdig med en vinner. Begge skulle gått videre. Dette skulle vært finalen. 1-1 etter ekstraomganger. Og en fantastisk fotballkamp. Zico ble byttet inn mot slutten av andre omgang, Brasil fikk straffe, Zico var selvskrevet, men bommet. Brasils legendariske nummer 10 på tampen av sin karriere. Han bommet. Og kampen ebbet ut i uavgjort etter full tid. Og resultatet stod seg. Det måtte avgjøres på straffespark. Og jeg var så nervøs. Helten med resten av Frankrike mot magiske Brasil.

Det begynte med Socrates. Sikkerheten selv. Nonsjalant som ingen. Lang, hengslete, avslappet og cool. Spaserer rolig mot ballen for å tuppe den i mål, som han gjør. Men bommer. Han bommer. Eller riktigere; Joel Bats redder. Mesterlig. Han bokser ballen over målet mens han slenger seg. Fantastisk redning. Frankrike scorer. Brasil gjør det samme. Det står 3-3 etter fire brasilianske straffer hvor både Zico og Branco har scoret. En oppreisning for Zico etter missen i ordinær tid. Frankrike skjøt en straffe i stangen, tilbake i ryggen på keeper og i mål. Det er helt utrolig hvor mange hendelser som hver for seg vill vært fantastiske, som nå inntreffer i en og samme kamp.

Men nå er idolet neste skytter. Platini. Og Frankrikes fjerde straffe. Kald og rolig går han frem til ballen. Det oser av selvsikkerhet. Dette kan han. Han løfter opp ballen. Og for et ikonisk bilde som har brent seg fast på netthinnen til all tid. Han kysser fotballen og plasserer den ømfintlig og vakkert på gresset. Tar tilfart. Løper mot ballen. Også går alt i sakte film. Platini treffer ballen. Jeg har armene på vei over hodet, og på vei opp i stående stilling for å slippe jubelen løs. Før jeg fryser i et stillbilde, halvt oppreist med armene hengende uten mening rett frem i lufta. Gravitasjonen treffer tungt, og jeg synker ned på kne med armene hengende løst ned langs siden på kroppen. Han blåser ballen over mål. Skikkelig over mål. Jeg var i sjokk. Hjertet brast umiddelbart. Hvordan kunne han gjøre det mot meg? Nummer 10. Mr. Cool. Han skyter over. Over. Og Brasil kan legge press på Frankrike nå før den siste grusomme femte straffen. Og de bommer. Jeg er matt. Alle følelser en menneskekropp kan kjenne på raser gjennom kroppen.

Brasil bommer. Også er det Frankrike igjen. En legende skal bli født. Luis Fernandez, et navn for morgendagens fotballøkke går frem til straffemerket. Han smeller ballen i mål og raser avgårde for å feire. Brasil er ute. Frankrike er videre. Jeg husker det så tydelig. Fernandez og Tigana i hoppende gledesdans. Platini sitter på knærne med armene åpne, og Fernandez stormer inn i dem. En fantastisk omfavnelse sittende på knærne. Frankrike har slått ut Brasil.

Mitt hjerte blør for Brasil og jeg er i en forherligende tilstand for Frankrike. Det er så konfliktfylt at jeg vet ikke hvordan fot jeg skal stå på. Latter og tårer i en nydelig gledesfylt og hjerteskjærende trist symfoni.
Det er fotbll som det skal være, som jeg husker det sterkest. Ren glede og fortvilelse hånd i hånd. Men det er ekte. Det er så ekte. Og det var høydepunktet. Ikke i VM, men i den uskyldige gleden over fotball. Den perfekte alderen for meg til å ta imot alle disse impulsene helt ukritisk, som at Maradonas hånd mot England bare ble en fotnote sett mot dribleraidet i samme kamp, og ikke minst den lille David mot den store Goliat i finalen. Ballkunstneren mot maskinen. Det var min fortolkning av det. Jeg var åpen for alt som var herlig med fotballen da. Alt hadde kuliminert til dette VM. Angrepsfotballens dans i Mexico. Og Socrates som bommet på straffe. Det siste husker jeg spesielt godt. Min helt bommet også, men de vant. Det er det som teller. Men Socrates ble begynnelsen på slutten av uskyldens tid. Barnelegen som knuste barnlige drømmer om uovervinnelighet. Mannen som med sin straffemiss bidro til at jeg for første gang kjente på alle de sterke følelsene fotballen kan fremtvinge, og med det knekte uskyldighetens tid.

Maradona slo Belgia i semifinalen og dro med seg Argentina til finalen. Tyskland slo ut Frankrike etter mål av Rudi Völler og Andreas Brehme. Den første er en spiller jeg mislikte, den siste en spiller jeg skulle like. Völler for meg ble ansiktet på hva jeg følte om tysk maskinfotball. Usympatisk, men gode. Det var umulig å like dem, det var umulig å ikke være redde for dem. De slo ut Frankrike. Og en spiller som Lothar Mattheus posisjonerte seg for meg. Med tunge skudd og strøkne pasninger. Dette var et bekjentskap som skulle få konkurrere med andre helter i tiden som fulgte. Men jeg var enda i rus etter kvartfinalen og husker svært lite fra denne kampen. Kun frustrasjonen. Sinnet mot tyskerne. Men Frankrike gikk videre til å vinne tredjeplassen etter en målrik kamp mot nabolandet Belgia. Tredjeplassen er et antiklimaks uansett hvordan en ser på det, men Frankrike viste seg fra en bedre side enn i semifinalen. Det er nesten som om det hadde ladet ut de også. Finalen var tross alt spilt og vunnet. Hvorfor fortsette da?

Også var det finalen da. Maradona og Argentina. Og Argentina kjørte over Tyskland. 2-0 og full kontroll. Trodde alle. Til det var 15 minutter igjen. Og på 5 minutter hadde tyskerne snudd opp ned på alt, og gjort 2-2. Det er 10 minutter igjen. Og jeg er nesten knust. Først tar de Frankrike, og nå knekker de Maradona. Den tyske maskinen har funnet rytmen, nå er det over. Tyskland blir å vinne. Det var ikke sånn det skulle ende.

Og det var det heller ikke. Det var nesten som om det var bestemt på forhånd. For etter en nedtur som skulle knekket hvem som helst, så reiser Argentina seg og scorer bare 3 minutter etter at ledelsen deres var borte. Og det står seg hele veien. Argentina vinner 3-2. Maradona er verdensmester. Verdens beste. Men får ikke det ene målet i finalen som han manglet for å bli toppscorer sammen med Lineker.

Og kanskje var det rettferdig gitt at et av målene hans var litt tvilsomt for de som ikke er like sterke i troen som det katolske Sør-Amerika. En symbolsk seier for engelskmennene - en av mange fattige trøster de har klamret seg til i mitt fotballiv. En krystallklar hands som for all ettertid ble kjent som Guds hånd. Det var meningen at Argentina skulle vinne. Universet ville det slik. Maradona. Den lille ballmagikeren.

1986 hadde alt. Et idol som gikk mot slutten av sin karriere, og en liten ballkunstner med verden for sine føtter. Lite visste vi at den ene ville vise seg gjennomført korrupt, og den andre en kokainjunkie etter som årene kom og gikk.

Men vi vil alltid ha 1986 uansett. Året vi virkelig forankret et livslangt vennskap med sterke minner.

--------------------