Det ubeskrivelige øyeblikket..

For nøyaktig 4 uker siden begynte det. Tiden flyr i godt selskap. Men da var det i gang.
Nedtellingen.
Mot Slutten. Mot Begynnelsen.
Ventetiden var over. Og en ny epoke gjorde sin ankomst.

De siste forberedelsene ble gjort i nattens stille og stummende mørke. Med barnevakter i hus, kjørte vi gjennom en sovende spøkelsesby og sjekket inn på avdelingen for iverksettelse av nye liv.


Gjennom intens smerte og enorm vilje gjorde hun det tydelig at her kommer jeg. Det er ikke en begivenhet som foregår i det stille. Ikke at det skal være det heller. Det må nesten bare være sånn. For å understreke begivenheten. 

Det beste, mest intense og mest ubeskrivelige øyeblikket en opplever. For alle de involverte.

Og når frokostkaffen var klar i de tusen hjem, satt vi med en perfekt liten skapning i våre hender. Ei lita jente som vi fikk møte på ordentlig for aller første gang. Helt splitter ny i en spennende og herlig verden.



Blek som nattens snøteppe og rynkete som en rosin når du kom til verden.
Perfekte lille deg.
Med ti små fingre og ti små tær.
Med verdens herligste små bollekinn.
Med hårete skuldre, og litt tynn i hårfestet.
Men med stor apetitt.
Og en spak og forsiktig stemme, men tydelig nok!
Vi skjønner hva du mener. Vi later i hvert fall som.
Ganske enkelt, en perfekt liten skapning, med nydelig øyne og en søt liten bak.
Krøllet sammen som en ball i ren kos når du fikk kroppskontakt med dine to største fans.

Nå er du her, og noen uker senere er vi blitt litt bedre kjent.

Du er fortsatt perfekt, og vil være akkurat det hele livet.

Du elsker å sove.
Og du elsker oppmerksomheten du mottar når du er våken.
Men mest av alt, så elsker du å at vi bærer deg, holder deg, og bare er sammen med deg, våken eller sovende.
Og du viser en tillit som er helt ubeskrivelig for at vi liksom vet hva vi gjør.
Men du er fornøyd, så vi tolker det dit hen at det ikke er helt feil likevel.

Livet er herlig, og skal nytes som bare en helt ny person i denne verden kan...