Refleksjon er innen filosofien tankens retning på noe, ettertanke, betraktelse. Innen psykologi har begrepet i hovedsak blitt brukt på to måter: Bevissthetets tilbakeblikk på seg selv, selvbevisstheten, og en tanke av mer allmenn karakter, som man utvikler ut fra en mer konkret fornemmelse. Refleksjon i den siste betydningen kan gjelde både ytre og indre virkelighet. Skjønner?

mandag 1. august 2011

Mitt håp for mitt lille land

Jeg viser til replikken av Bibiana Piene i Aftenposten 27. juli 2011 hvor hun ønsker et trist farvel til vårt lille vakre land. Det er en velskrevet replikk, med mye fornuft, hvor hun først lanserer tanken på det positive som kan komme ut av den felles sorgprosessen nasjonen gjennomgår, som en følge av tragediene 22. juli 2011, men velger heller å avslutte med at grenser vil flyttes, at tilgjengelighet vil endres og ønsker farvel til det lille, snille Norge fra fordums tid. Jeg skulle ønske hun ikke ga etter for tristheten, men holdt fast på den positive tanken om håpet..

Åpenhet og demokrati

Personlig synes jeg det samholdet og den nestekjærligheten som blir vist over det ganske land, i kombinasjon med at fokuset trekkes bort fra hat og hevntanker, alene burde vitne om at de norske grunnverdiene nå trer frem i all sin kraft. Vi har alltid vært et folk som har brydd oss om våre medmennesker, både innenfor og utenfor våre landegrenser, men det har aldri kommet bedre frem enn det gjør i disse vonde tider. Vi bryr oss fordi vi kan, fordi vi vil, og ikke minst, fordi vi må. Det er nesten som om det er en del av vår genetiske samfunnsarv, vår folkesjel.

Så jeg tror ikke at budskapet som proklameres fra våre ledere, om at vi som nasjon skal øke omfanget av åpenhet og demokrati som en respons til ugjerningen begått imot oss, bare er en tom frase for å berolige nasjonen i en vond og skremmende tid, og ei heller for å vise oss frem for våre internasjonale relasjoner om at vi er best i klassen.

Tvert imot.

Vi har sett fryktens ansikt avdekket i all sin skrekk, og respondert ved å ha stått vår grunn sammen. Og det på tvers av forskjeller og bakgrunn. Vi befant oss plutselig til brystet dypt i egen tragedie, og viste alle at vi ikke bare farer med fagre ord og løfter, men at vi gjør ord til handling også i egen bakgård, når det virkelig gjelder. Vi farer ikke med tomheter, men praktiserer det vi preker. Det er til etterfølgelse og beundring, ikke noe som skal brukes som grunnlag for pessimisme.

Det norske folk har respondert på en helt fantastisk måte. Våre ledere, alle som en, har respondert på en helt fantastisk måte. Og jeg håper at den sinnsstemningen som råder over nasjonen nå fører til en permanent holdningsendring i oss alle, på hver vår måte.

Skjerpede rutiner er ikke det samme som et lukket samfunn

Like fullt, så tror jeg så gjerne at vi våkner i tiden som kommer med mindre naivitet og godtroenhet overfor verden for øvrig, og av den grunn, for fremtiden, skjerper rutiner rundt sikkerhetsopplegg på ulike arrangementer, for både barn, ungdom og voksne. Det skulle bare mangle at vi ikke kunne tilpasse oss den nye verden. Men jeg klarer ikke se for meg utstrakt bruk av sperringer, utilgjengelighet og bevæpnede vakter som en følge av 22. juli 2011. Økt fokus på sikkerhet trenger ikke ødelegge noe rundt et arrangement eller lignende. Det handler om innstilling og folkets tro på våre ledere, og våre lederes tro på demokratiet, folket og grunnverdiene nasjonen står for.

Jeg håper at budskapet som fremmes i disse tunge dager vil bestå. Uten at det skulle endre vår samfunnsstruktur og levemåte. Det er et krav fra populasjonen i et velfungerende demokrati, at barn, ungdom og voksne, skal være trygge, og føle seg trygge, men det samme velfungerende demokratiet, vil protestere på både bevæpnede sikkerhetsvakter og utilgjengelighet. Men at dette blir debattert, er nettopp det som får det velfungerende demokratiet til å drive seg fremover for å bli enda bedre.

I dag er gatene fylt av kjærlighet

Vår folkelige statsminister, Jens Stoltenberg, som også har stått ansikt til ansikt med den samme frykten vi som befolkning har følt, den samme sorgen, de samme tankene, klarer å stå frem som den fantastiske lederen han er når nasjonen trenger han som mest. Fylt til randen av følelser, med tårer i øynene, så står mannen, mennesket og lederen frem og tar ordet for nestekjærlighet, samhold og åpenhet som hovedbudskap for tiden som følger. Å møte hat med samhold. Å vise kjærlighet til hverandre i stedet for å tenke i tanker om hevn. Han klarer til tross for omstendighetene, og alltid gjøre seg selv tilgjengelig for å ta vare på hele nasjonen, som trenger trøst og kloke ord i en vanskelig tid, uansett hvor tungt det er for han personlig. Det er intet annet enn ubeskrivelig beundringsverdig, og min respekt for vår statsminister har nådd nye høyder.

Jeg tror fast på at vi fortsatt vil få møte statsministeren i marka både på skiturer, joggeturer og sykkelturer, og han vil fortsatt ha sitt grunnleggende menneskesyn basert på åpenhet, tillit og nestekjærlighet, og vil slippe deg innpå han, til tross for frykten han personlig måtte føle som en konsekvens av hendelsene denne grufulle dagen som endret nasjonen for fremtiden. Rett og slett fordi det er de verdiene han tror fast på, og som han tror bor i alle oss som lever i det vakre lille landet. Og om mistenksomheten syder like under overflaten, så vil denne presses ned.

Men statsministeren er ikke den eneste som har imponert i den umiddelbare tiden etter terrorangrepet på Norge. Både sterke Eskil Pedersen og behagelige Fabian Stang har vært utrolig dyktige i sine roller som ledere, og frontet samhold og kjærlighet som budskap til folket. Og ikke minst vår kongefamilie, som har vært åpne, kloke og tilgjengelige gjennom tragedien. Kronprins Haakon Magnus sin tale under rosesermonien i Oslo på mandag 25. juli 2011, var dypt rørende. Den var ord til grundig ettertanke for oss alle. Han har gått i spissen for å fronte kjærlighet til hverandre, og har virkelig vist at han er en person å se opp til. Også politiets pressekonferanser, hvor det formelig lyste av ro og kontroll etter hvert som de fikk tegnet seg et bilde, har vært betryggende å skue.

Samlet om kjerneverdier

Vi har vist overfor oss selv, at til tross for alle grusomhetene og tragediene som rammet oss, som nasjon og som privatpersoner, så hardt den skjebnesvangre dagen, når den skrekkelige frykten og redselen grep tak, så responderte vi kollektivt med på en måte som verden ikke har sett maken til. Som poesi av hvordan det kan være. For hvert eneste menneskeliv av de tapre ungdommene og medmenneskene vi mistet, så har vi samlet oss rundt det de stod for, og slått tilbake med deres verdier gjennom samhold, toleranse og kjærlighet. Vi har hedret deres liv, som gikk tapt i en meningsløs handling, gjennom å samle oss rundt deres verdier, og gitt urettferdigheten en slags betydning, en slags mening.

Et nytt bilde av Norge er fremmet, verden over, et bilde som eksempel og til etterfølgelse! La oss ta vare på dette! La oss fortsatt vise alle at selv små nasjoner kan være med og forme en bedre verden for all fremtid gjennom grunnleggende verdier i sine borgere og ledere.

Jeg håper at vi i tiden fremover fortsatt vil få se mennesker som i økt grad bryr seg om og respekterer hverandre, og at samfunnet vil oppleve en økt toleranse for hverandre, på tvers av kulturer og religioner, og dermed også bidra til en større omfavnelse av hva et multikulturelt samfunn i den moderne verden er i stand til å få til ved å stå samlet og trekke i samme retning.

Som fugl Føniks

For det er ikke grunnlag for pessimisme i denne tiden. Nasjonen har gjort det til skamme. Vi hadde alle muligheter til å gi etter for frykten og redselen, men valgte og ikke gjøre det. I stedet for responderte vi mot urettferdigheten som rammet så alt for mange uskyldige, ved å hedre de verdiene de stod for, og vise samhold som aldri før. Vi stod sammen.

Så jeg vil ønske velkommen til mitt lille vakre land, som reiste seg som fuglen Fønix fra asken når nasjonen tok telling for frykten, og trosset støvskyen og kuleregnet med kjærlighet. Jeg er stolt av nasjonen vår, og vår respons mot frykten, grusomhetene og urettferdigheten. Det er rørende, og jeg håper det er en veiviser for all fremtid at toleranse, samhold, respekt, åpenhet, debatt, demokrati, medmenneskelighet, tillit og nestekjærlighet går hånd i hånd, og er de grunnverdiene som gjør oss alle bedre, både alene og sammen, uavhengig av bakgrunn, religion og kulturelle forskjeller. Noe som igjen gjør oss, det multikulturelle Norge, spesielt i verdenssammenheng. Og det er virkelig noe å ta med seg inn i fremtiden for å bygge et bedre demokrati og for å hedre de vi mistet den tragiske dagen 22. juli 2011.

Så jeg velger og ikke frykte for fremtiden, men velger å håpe at dette er starten på et enda vakrere Norge.