Refleksjon er innen filosofien tankens retning på noe, ettertanke, betraktelse. Innen psykologi har begrepet i hovedsak blitt brukt på to måter: Bevissthetets tilbakeblikk på seg selv, selvbevisstheten, og en tanke av mer allmenn karakter, som man utvikler ut fra en mer konkret fornemmelse. Refleksjon i den siste betydningen kan gjelde både ytre og indre virkelighet. Skjønner?

onsdag 9. november 2011

Sannheten er ubehagelig...

 Jeg vil gjerne anbefale deg en fasinerende bok jeg nettopp har lest:

Jeg drepte Sjeherasad
-
en sint arabisk kvinnes bekjennelser 
av  
Joumana Haddad

For og enkelt oppsummere denne boken, vil jeg bruke et sitat av henne, fra boken, som jeg finner svært beskrivende, og som tittelen til bloggposten spiller på:
Sannheten er ubehagelig; det er der dens rolle, og dens kraft ligger!
Boken er et angrep i mange varianter. Et angrep på kvinner. Et angrep på menn. Et angrep på fordommer. Et angrep på forventninger som knyttes til din rolle i samfunnet. Et angrep på religioner. Et angrep på undertrykkelse. Et angrep på kultur. Et angrep på redselene som bor i deg og som hindrer deg å være alt det du kan være, om du bare tør.

For selv om boken først og fremst henvender seg til arabiske kvinner, og kvinner boende i arabiske land, så henvender den seg også til vestlige kvinner og menn, vestlig politisk styring, vestlig religion, vestlige fordommer, vestlig bedrevitenhet. Men den er som sagt først og fremst til arabiske kvinner, og følgelig til den undertrykkelsen de lever under, men som mange av dem også er med og befester daglig, ved å dytter hverandre ned i undertrykkelse.

Forfatteren sammenstiller de vestlige religionene, med deres straffereaksjoner og moraliststyring, og løfter en pekefinger mot oss i vesten som tror vi sitter på det grønneste gresset, om at alt er ikke like vakkert om du løfter litt på gressmatten. Selv om både likestilling, ytringsfrihet og aksept av hverandre i stor grad definerer oss som samfunn, så er det fortsatt fordommer som preger vår kultur, både internt i våre samfunn, og ikke minst hvordan vi prøver å stappe våre egne verdier ned i halsen på den arabiske våren, med tanken om alt blir mye bedre bare de gjør som vi sier. "Forandring er ikke noe en kan importere" skriver forfatteren, og med ulike verdeners kulturelle forskjelligheter, så har hun et poeng i nettopp det. Og oppsummerer med å gi oss en mentalitet som preger arabiske kvinner om hvorfor ting ikke er så enkle å endre, når dette er forankret i sjelen:
Det nytter ikke, så det er like greit å la være!
Jeg synes det var en interessant historie å lese, da det er en fasinerende fortelling om denne sterke kvinnens bevisste valg for å løsrive seg fra det som har holdt henne nede. Hvordan hun gjorde det, hvorfor hun gjorde deg, hva som drev henne til deg, og ikke minst tankene i ettertid. Hennes skepsis til den arabiske våren skyldes et arabisk motto som sier at nasjoner bygges av massene og at det individualistiske mennesket kommer i andre rekke, og det er jo interessant, da de fleste av oss i vesten tenker at bevegelsene som skjer over mange arabiske land, og installasjon av demokrati er miraklet, uten å skjønne at det bare er en nødvendighet og uttrykk for misnøye, men at det ikke nødvendigvis fører til radikale endringer for enkeltmennesket, og kvinnene ikke minst, før de tar tak i seg selv og lever for seg selv og sine ønsker for et bedre liv.

Men jeg anbefaler deg virkelig å lese denne boken. Det er ikke en løsning på verdensproblemer, men et sint kvinne som har gjort bevisste valg, og i prosessen blitt sint på alle oss som vet bedre, enten vi er europeiske eller arabiske. Det er en tankevekker. Det er interessant lesning. Det er en annen innsikt. Om boken vil gjøre noen forskjell for arabiske kvinner, vet jeg ikke, men at det kan gjøre en forskjell for en vestlig leser og dens tanker om sitt eget samfunn og det noe nedlatende synet på deres samfunn, tror jeg absolutt. Målgruppen til forfatteren kan vise seg å være en helt annen enn hun deklarerer i starten av boken, bevisst eller ubevisst..?

Som en digresjon vil jeg bare helt kort skrive at jeg liker å lese Shabana Rehman Gaarders artikler i Aftenposten, da det er veldig direkte og ofte med en annen vinkling enn du får fra andre. Og Shabana skrev om Joumana Haddads besøk til litteraturfestivalen i Oslo tidligere i år, og også i korte trekk om boken jeg refererer til. Og ikke overraskende, så angripes både hun og forfatteren av boken i kommentarfeltet på Aftenposten. Så mye for toleranse og åpenhet i befolkningen.. Til tross for at forfatterens angrep på vesten og kristendommen i liten grad omhandler oss. Tvert imot, så roses det nord-europeiske demokratiet fordi det fungerer, som noen av de få i vår verden, fordi miksen er riktig, likestillingen på riktig vei, dog langt unna målet ennå. Feminismens kamp har endret seg, og jeg påstår at vi endelig er på en konstruktiv rute mot målet. Men likevel så er det sneversynet som råder blant de som kommenterer i stor grad. Har de engang lest boken? Og hvis de har det, hva med å slippe taket på fordommene, og gi kudos for ytringen, selv om det kanskje ikke er en bok som vil revolusjonere verden. Har vi det virkelig så godt alle sammen, at sutringsfrihet er blitt vårt varemerke?