Men på et eller annet stadie, uten at jeg klarer sette fingeren på når, så går denne medfødte egenskapen over til en form for selvbevissthet, og den lille personen utvikler både selvstendighet og skjønner hvordan ting henger sammen..
Det begynner så søtt med at hun finner fingrene sine, lærer seg latter, smiler til underholdningen og interaksjonen fra de store, finner tærne sine, lærer seg pinsettgrep med fingrene og klarer å putte smokken i egen munn..
Hun skjønner etterhvert en spøk, og lager egne spøker for å fremkalle latter. Lærer seg at dersom du skriker, hvor tillaget det enn måtte være, så får du tilbake den påkrevde oppmerksomheten.. Og skriker du uten at det er tillaget, så settes himmel og jord i bevegelse for å imøtekomme dette.. Og gjør du det siste i kombinasjon med å flate ut på gulvet med hodet ned, og armer og bein sprellende, så utvikler de voksne rundt deg en hurtighet og en totaloppmerksomhet som ikke lar seg beskrive på en god nok måte.. Og etterhvert finner hun også beina under seg. Lærer seg å reise seg opp. Stolt som en hane. Og derifra går det i hundre.. Alt som kan røres, må røres.. Alt som kan smakes, må smakes.. Spesielt hvis det ikke er spiselig..
Etterhvert blir også lydene hun lager etterligninger av hva de voksne sier, og det etterhvert blir hun bevisst hvordan sette det i en sammenheng, at du skjønner at the baby has left the building og ei lita frøken med egne meninger har ankommet, og har alle intensjoner om å bli værende..! Den beste tiden..?
Jeg fikk en oppdagelse av hvor stor den lille jenta vår var blitt her en tidlig morgen, når vi satt og lekte med innspilling på macén.. For ikke bare får jeg klart svar, jeg blir også komplett ignorert når jeg prøver å finne ut hvorfor.. :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar